Har du hørt historien om de tre små fisk?

Aslaug Eide forteller om å synge sammen med barnebarnet

Denne artikkelen er over åtte år gammel

«Båb-båb — dædi-dædi - båb-båb - suuh!!»

Det er noe eget med sang. Men vi som ikke synger i kor, glemmer å synge. På syttitallet sang vi og spilte gitar nesten alle, det begynner etter hvert å bli en stund siden, og det samme er tilfelle med åttitallet, da vi sang for våre barn. Greit nok å synge i dusjen, men litt ensomt i lengden.

Men livets forunderlige og vidunderlige hjul snurrer stadig videre med oss og åpner nye muligheter: «Båb-båb - dædi-dædi - båb-båb - suuh!» Mer! forlanger barnebarnet.» - Har du hørt historien om de tre små fisk?», synger mormor videre for det ivrig lyttende barnet. Historien om de som svømte og svømte og svømte rundt fordi deres mor hadde sagt at svømming var sunt.

Historien fenger - snart synger vi, begge to. Litt rusten sangstemme tåles, bare mormor kan bidra med nye sanger.

I badekaret dukker også «En villand svømmer stille» opp, sammen med den lille Knut på bryggekanten. Halvt glemte sangskatter fra sangtimene på skolen med Lars Søraas’ oransje sangbok strømmer på.

Epler og pærer på trærer er en evergreen. Under ivrig innsats i gulrot- og potetonn i rekkehushagen hører vi treåringens klare stemme: «Poteter og gullerøtter de vokser i jorden, og når de blir moden, så drar vi de opp».