Sannheten om Muhammad Ali, Leicester og Roar Lyngøy
Det er alltid håp.
Denne artikkelen er over syv år gammelNår Leicester kan vinne Premier League, da er faktisk alt mulig.
I fjor høst var jeg på min ørtende fotballtur til England, først og fremst for å se mitt kjære Nottingham Forest. Siden nivå to-laget Forest spilte fredag (slo erkerival Derby 1-0, yes!) tok jeg den korte togturen til Leicester dagen etter for å se deres kamp mot Watford. Leicester vant etter en grå kamp.
Hadde noen sagt til meg da at lille Leicester skulle ta ligagull, hadde jeg hånskrattet. Jeg betalte faktisk mer for å se nivå to-fotball (35 pund) enn Premier League-laget (27).
Leicester vant hele greien, de. Da tenker jeg at det kan bli fredsløsning mellom Israel og palestinerne. At sjia— og sunnimuslimer finner ut at nå har det vært nok tull i Irak og Syria. At Kim i Nord-Korea finner ut at demokrati er best for folket sitt. At gamle fiender blir venner.
Klassiker fra samme skribent:
«Husk at du er på ferie. Det er lov å smile og si hei»
I sommer døde Muhammad Ali. Han var så mye mer enn en bokser. Slik kan også Leicester være et symbol på at det umulige er mulig. At det alltid er et håp om at det skal bli bedre.
Selv pleier jeg å legge England-turene mine tidlig i sesongen, gjerne sesongstarten. Da starter alle med blanke ark. Skal det endelig skje at vi rykker opp igjen?
Neppe, men lørdag er jeg på plass igjen på City Ground i Nottingham. Håpet kan ingen ta fra meg.
