Tre fjell til ingen nytte
Der oppe sto vi og skulte på hverandre, sauene og byfruen.
Denne artikkelen er over syv år gammelÅrets sausesanking var ingen entydig suksess. Været var rett og slett for bra til at beistene var det minste fristet til å gi opp det frie livet i høyfjellet.
Sauesanking er best i surt septembervær. Såpass ufyselig at innhegningen på heimebøen fortoner seg som et fristende alternativ. Gi sauene litt septembersludd, så står de hutrende like over tregrensen og mekrer på matfar.
Ikke så sist helg, da sommeren endelig ség innover Vestlandet. Endelig var det slutt på våt ull og evig sørpe, så kommer det et bymenneske og skal jage deg nedover til gjerder, silofor og det som verre er.
Derfor er det kanskje helt forståelig at det gikk som det gikk. Byfruen fikk riktignok samlet seg en liten flokk, som velvillig skumpet nedover til nærmeste saltstein. Der mesket de seg på salte saker, mens fruen satt på en fjellhylle og ventet på resten av sankelaget. Etter en liten time var salttrangen stilt, og min lille flokk begynte på turen til fjells igjen. Fruen rykket ut, fikk avskåret gjengen og satt fart nedover igjen, bare for å oppleve at flokken stakk til fjells i neste sidedal. Ny spurt og ny avskjæring med samme resultat. Til fjells igjen, og denne gang så bratt at fruen kavet på alle fire for å komme seg opp og rundt.
Der oppe sto vi og skulte på hverandre. Sauene sto på kanten av stupet og fruen var urokkelig. Langsomt svant dagslyset, og byfruen gjorde et siste fremstøt for å snu flokken. Da tok de bare en pen U-sving til fjells igjen.
Tapet var endelig, men hevnen søt. Hjemme ventet førsteklasses lammefilet og rødvin. Og søndagen opprant med nydelig vær og nye krefter til turer på høyfjellet.
