Fantom-mobilen

Jeg er ikke avhengig av mobilen, og klarer å koble ut i helgene. Trodde jeg. Helt til helgen som var.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Et regnskyll lørdag morgen tok nemlig knekken på min faste følgesvenn. Den ble blå, rød og stripete, før den tok farvel med en desperat eplelogo og deretter et uendelig mørke.

Jeg var på vei til bussen som skulle frakte meg til Sogndal og vestlandsderbyet på Fosshaugadn. Jeg hadde vært forberedt på en fuktig tur, men ikke på den måten.

Det er ikke synd på meg, for siden telefonen er journalisters viktigste arbeidsredskap, har vi gode ordninger for slikt i BT. Jeg får den reparert eller en ny uten andre kostnader enn skammen over å ha brutt den hellige lov for slike vidundre: "Utsett ikke telefonen for fukt".

I Bergen betyr det som kjent "Ikke ta med telefonen utendørs".

Men jeg satt altså der på bussen, uten kontakt med omverdenen, som den eneste ombord. Mens de andre tok bilder av snøen på Vikafjellet og la ut på sosiale medier, sendte live fra fergekaien og registrerte nye, sjeldne ølsorter på ølappen sin, satt jeg og glodde ut vinduet. Det gikk greit.

Verre var det under kampen. Mens andre kunne studere det kontroversielle røde kortet til Acosta i slow motion på mobilen i pausen, kunne jeg bare uttale meg basert på det jeg hadde sett fra tribunen: fint lite.

Det kokte på Twitter, skjønte jeg. Flere ganger tok jeg opp den avdøde, i et fåfengt håp om at mirakelet hadde skjedd. Jeg kjente fantombevegelser i lommen, som om den ringte.

Rutinen med å lese kampreferater på mobilen på vei hjem, var også bare å glemme. Jeg merket at irritasjonen steg, men slikt kan døyves.

Døgn to uten mobil begynte nervene å komme. Det var sikkert noen som skulle ha tak i meg nå. Livsviktige sms-er og mailer som lå og ventet der oppe, i skyen. Slekt og familie som ringte desperat.

Mandagen kom, og kroppen var urolig. Mailen ble åpnet på jobb, og der lå det én i innboksen: Fra en leser som klaget på feil i en artikkel. Men tekstmeldingene, tenkte jeg. Der ligger alt jeg har gått glipp av, elleville tips og dramatiske beskjeder.

Skjema ble utfylt og en liten lånetelefon ble utdelt. Med klossete fingre trykket jeg meg gjennom konfigurering, koder og fandens oldemor. Så begynte den å laste inn det viktige som ventet:

"Det er tid for å avlese strømmåleren din. Hilsen BKK"