Kunsten å spise tre kilo snop, uten å merke det

PS: Ja, jeg innrømmer at jeg har en svakhet.

Denne artikkelen er over åtte år gammel

Jeg er den typen som kan bli veldig oppslukt av noe. En god bok, en TV-serie eller en sport. Liker jeg noe, så liker jeg det virkelig, virkelig godt.

Da det for noen år siden kom ut en bok som het «Football Manager Stole My Life», kan du trygt si at jeg kjente meg igjen. Det var, for meg, den største nyvinningen da PC-en inntok hjemmet mitt i oppveksten. Managerspill på PC kunne jeg bruke mangfoldige timer på. Leksene ble gjerne gjort mens jeg ventet på at PC-en skulle regne ut resultatene av kampene.

Vingummi er en annen av mine desiderte svakheter.

I 1999 skjedde det som skulle få meg til å innrømme at jeg hadde et problem. På den tiden studerte jeg i England og holdt meg på god avstand fra managerspill mens studiene pågikk. Så ble det jul. Da jeg hadde gjort ferdig alle innleveringer og var klar til hjemreise og en måneds ferie i Bergen, premierte jeg meg selv med innkjøp av den nyeste utgaven av Football Manager.

På flyplassen var det tre for prisen av to på Bassett’s Winegums. Jeg kom hjem med tre 1-kilospakker.

Vel hjemme var det bare å sette seg ved PC-en og sette i gang som manager for Tranmere Rovers.

Status ett døgn senere: Tranmere hadde rykket opp, jeg hadde ikke sovet ett eneste sekund.

Og jeg var tom for snop.