Skogen er mitt andre hjem
PS: Med 25 års fartstid som jobbsyklist påberoper jeg meg klimakvoter herfra til evigheten.
Denne artikkelen er over åtte år gammelJeg elsker den bitende kalde, fine tiden.
Stillestående luft og ørten minusgrader, giftlokk over sentrum, datokjøring og stålis på alle vann. Ekte vinterlykke. Kan hende kommer godfølelsen av at jeg er såpass bra rigget for kalde vinterdager.
Skogen er mitt andre hjem, og vedboden er til enhver tid klar til å takle hundreårskulden. Fem stabler som rekker til taket. Bjørk og eik, gran og furu og noen sorter jeg ikke helt vet hva heter. Men brenner gjør de, alle sammen.
Hver eneste kubbe har jeg selv kuttet opp. Kløyvd dem med øks, stablet og tørket hele sulamitten. Minimum ett år. Først ute i vestlandsk vær og vind, før de får plass i selve boden — siste stopp før ovnen eller peisen.
Mange av vedskiene kjenner jeg igjen fra de ble kløyvd i to eller åtte (rekorden er 36). Vet hvilken skog de kommer fra, når de ble tatt. Akkurat nå brenner jeg en eik fra nabolaget, pluss noen sekker fra hytten på Krokeide. I fjor høst gikk siste rest fra skogen i Salhus opp i røyk, samt noe bjørk fra hytten på Kvamskogen. Mot slutten av vinteren går jeg løs på den første av fire stabler fra Strøno.
Jo da, jeg vet at røyken som siver ut gjennom skorsteinen min er et bidrag til giftlokket over Danmarks plass, men min samvittighet er ren som nysnø.
Med 25 års fartstid som jobbsyklist påberoper jeg meg klimakvoter herfra til evigheten.
