En hyllest til neglefilen
Den sylskarpe spissen plaget meg så til de grader at jeg holdt på å bli sprø.
Denne artikkelen er over syv år gammelJEG TILHØRER udiskutabelt amalgam-generasjonen. Fra den tiden tannlegene gjorde kort prosess og fikset et beskjedent hull ved å fjerne hele tannen og erstatte den med kvikksølvstoffet amalgam. Bortsett fra frontpartiet er omtrent hele tanngarden min fylt med dette stoffet.
Som en skigard kan heller ikke amalgamfyllingene vare evig. Det hender de, eller deler av dem, faller av etter et forkjært tygg.
Under et weekendopphold i København for en tid tilbake skjedde akkurat det. På en restaurant i populære Strøget midt i Køben løsnet det en større bit av en amalgamfylling. Det som sto igjen av fyllingen var spisst som en syl.
I DETTE TILFELLET var det så ille at jeg knapt kunne bevege tungen, ei heller snakke rent. Alle teknikker for å dempe ondet ble forsøkt, blant annet ble flere tyggiser plassert i krateret, men det hjalp lite. Den sylskarpe spissen plaget meg så til de grader at jeg holdt på å bli sprø.
Fruen registrerte naturligvis hvordan jeg led meg gjennom gatene. Plutselig kom hun med følgende forslag: – Jeg tror rett og slett vi må prøve å file ned spissen! Hmm, tenkte jeg, her skal i alle fall ingenting være uprøvd.
VI TRASKET RASKT tilbake til hotellrommet og inn på badet. Jeg satte meg ned på dolokket, bøyde hodet bakover og åpnet kjeften før min kjære satte i gang med neglefilen. Etter et par minutters iherdig filing, var tilværelsen endret fra uutholdelig til godt over levelig nivå. Ytterligere ti minutter med stålfilen gjorde underverker.
Det ble en mildt sagt komisk tannlegetime på dasslokket, men det gjelder å ikke være rådløs, ei heller tannløs.
