Her kommer støvsugeren
Du ser aldri legoen din igjen.
Denne artikkelen er over seks år gammelSmerten skar gjennom kroppen. Jeg hoppet rundt i stuen som om gulvet var et digert paradis. Ut av munnen haglet det fargerike gloser. Tre forskremte var sikre på at pappaen skulle eksplodere.
Barføtter som tråkker på legobrikker er noe så aldeles unødvendig vondt. Den største av alle hverdagssmerter. Lumske hjelmer og skumle klosser ligger og venter på føttene mine som gjedden i sivet.
De unge synderne ble beordret bort til åstedet. «Se hva denne gjorde mot pappa», sa jeg med overdrevet dramatisk stemme. Jeg hadde fått nok, nå skulle de rydde opp. Dessverre er det mye gøyere å rote enn å rydde. Min milde oppfordring ble blankt avvist. «Det e så kjeeeeedeliiig», «Det er ikke jeg som har rotet» og «Pappa, nei!» var svarene jeg fikk.
En bedre far enn meg ville satt seg ned med ungene og forklart de viktigheten av at vi alle bidrar til fellesskapet. Men jeg var ikke i humør til å forhandle med opprørere. Jeg gikk ut i gangen og fant støvsugeren.
«Her kommer støvsugeren, her kommer støvsugeren. Du ser aldri legoen din igjen,» sang jeg mens jeg dro støvsugeren inn i stuen. Det var en umiddelbar suksess. Opprøret var knust. Ungene ryddet. Jeg klappet meg selv på skulderen.
En uke etterpå tråkket jeg på en dukkesko.
