Derfor hater jeg telt

Jeg ser på meg selv som et friluftsmenneske. Og jeg har barn. Er det likevel lov å si at jeg hater telt?

Denne artikkelen er over seks år gammel

Til sommeren har ungene invitert meg med på telttur i Sunnmørsalpene. Topp gave. Det er bare en hake: Vi skal bo i telt. De kjenner riktig nok sin mor så godt at de har lagt inn en natt på et fancy boutiquehotell (ja, det finnes på Sunnmøre også). Men resten av ferien skal tilbringes i et trangt tremannstelt.

Jeg har aldri eid et telt selv. Og jeg skjønner ikke helt greien med det heller. Riktig nok overnattet jeg i telt for noen år siden, midt på vinteren i ti minus og i tre meter snø. Men det var kun for å imponere en kjæreste. Det ble slutt like etter.

Heller ikke da ungene var små, overnattet jeg i telt. Det kom opp som tema mange år senere da en av dem ringte fra en festivalcamp og anklaget meg for å ha vært en dårlig mor. At det var noe som het teltplugger, hadde nemlig ikke inngått i oppdragelsen.

Å overnatte i telt er hardt, trangt, varm – eller for kaldt. Du finner aldri en god ligge- eller sittestilling, og det er som oftest mygg. Mye mygg. Og tenk om noen som går forbi plutselig stikker en kniv gjennom teltveggen? Å være bekymret for det siste der, er det trolig en diagnose på.

Så jeg er redd, jeg må skuffe dere igjen, unger. Det blir ikke telt i sommer heller. Gi meg en fancy hotellseng i stedet. Jeg betaler.