Der alle lyder forsvinner
Vi bor i en by hvor du kan gå over en vidde. Fra sentrum til sentrum. Det synes jeg er fantastisk.
Denne artikkelen er over åtte år gammelHvis du søker på Tripadvisor på jakt etter det beste med Bergen, vil du få svaret: Fløyen. Det beste å gjøre i by'n er altså å gå opp på fjellet og se ned på Bergen.
Frode Bjerkestrand: «Hvem i helvete er det som legger to engangsgriller og en bosspose igjen etter seg på dette stedet?»
Jeg som bor i denne byen, ler av turistene som står timesvis i kø for å ta Fløibanen. Jeg vet at det tar 40 minutter, uansett klær og sko, å gå opp. Men jeg stopper ikke der. Hvis jeg går opp på Fløyen, så er det for å gå videre. Til Rundemanen, Blåmanen, eller om jeg er skikkelig tøff den dagen: Vidden.
Vi bor i en by hvor du kan gå over en vidde. Fra sentrum til sentrum. Det synes jeg er fantastisk.
Vi trenger de gode historiene om Bergen
Jeg har fjell rett utenfor døren. Jeg bruker ti minutter hjemmefra til jeg er på en sti. Deretter bruker jeg halvannen time opp. Og så bruker jeg vel tre minutter på å legge ut et bilde på Instagram eller Facebook. Det er jo tross alt det viktigste.
For det er noe fantastisk med fjellet. Du kan gå opp alene eller med noen. Du kan ta med en venn, far, kone eller barn. Aller helst hele gjengen. Og det gjør vi bergensere. Fjellet rommer alle slags typer. Ungdommen med tights og vannflaske i beltet. Mødre med barn på ryggen. Eldre menn med nikkers og turstav. Turister i dongeribukse og med speilreflekskamera rundt halsen.
Det beste jeg vet med å gå i Byfjellene er når du kommer til det punktet at du ikke lenger hører byen. Men du ser den. Det er stille. Du hører fugler. Du ser havet. Og livet nede i by'n. Den gule bussen som skal til Strandkaien. Danskebåten under Askøybrua. Kaoset i Olav Kyrres gate. Køen på Danmarks plass. Brann Stadion. Et ambulansehelikopter som lander på Haukeland. Det er sikkert en turist som har prøvd seg på Stoltzen, tenker jeg.
Jeg elsker utsikten. Der kan du drømme deg vekk. Nyte en medbrakt kopp kaffe og spise sjokolade. Der leser jeg avisen, quizer meg selv og jukser. Jeg får 12 rette av 20 mulige. Jeg spiser matpakken og legger planer for dagen, uken, året og livet. Fjellet roer deg ned. Bekymringer og stress forsvinner.Det er ikke toppen som er høydepunktet for meg på tur. Det er å oppleve nye stier. Gå nye veier. Nyte andre utsikter. Turen er viktigere enn målet.
Byfjellene engasjerer bergenserne. Vi har årlig Stoltzen Opp, Lyderhorn Opp, Ulriken Opp og andre lignende arrangement. Flere tusen går 7-fjellsturen, og vi har betalt penger for å gå i kø over fjell. Syv ganger! På én dag. Vi stortrives.
Om vinteren kan du gå på ski over Vidden eller i diverse lysløyper. Det å ake ned Fløyen er det absolutt artigste man kan gjøre. Jeg er sikker på at det er derfor bergensere får barn. For å kunne dra på aketur igjen. Ta Fløibanen opp og sette utfor. Gjerne ta noen snarveier gjennom skog og kratt. Slå deg helseløs og knuse akebrettet. For så å gjøre det hele en gang til.
Byfjellene har gjort meg glad i fjell. Jeg har i voksen alder kjøpt inn telt og primus, og jeg har i dag flere turbukser enn dressbukser. Det er noe jeg er fornøyd med.
Navnet Bjørgvin betyr sletten mellom fjellene. Og navnet Bergen sier seg selv. Så uten fjellene ville det ikke vært noe Bergen.
Uten fjellene ville det ikke vært noe musikkmiljø å skryte av, eller et Brann-lag å gråte av.
Det ville ikke vært noen ordfører på hopp-på-ferie til Venezia eller regnværsrekorder.
Det ville ikke vært noe bybanediskusjon eller koselig smau.
Det ville ikke vært allmenning med yrende folkeliv straks solen dukker frem.
Det ville ikke vært fisketorg eller Edvard Grieg.
Jeg er glad for at fjellene er her. Alle sammen.
Mitt favorittfjell for tiden er Løvstakken. På toppen ser du alt fra Nordhordland til Siggjo på Bømlo. Jeg liker å se flyene lande på Flesland. Følge innflygningen fra nord. Tenke at i det flyet der sitter det to kompiser, som har reist til Bergen for å ta Fløibanen opp, og se ned på oss.
Og hvilke syv som er de syv?
Jeg bryr meg ikke. Jeg har gått alle ni.
