Sylvi Listhaug vil sensurere en film hun ikke har sett. Hun burde ha lært av statsministerens erfaringer.
«Cuties» er en sterk og viktig film. Kan noen skru av den moralske panikken?
- Frode BjerkestrandJournalist i BT
Denne artikkelen er over tre år gammelKommentarDet er muligens ingen bombe at Frps nestleder Sylvi Listhaug (Frp) krever at Netflix fjerner den kontroversielle filmen «Cuties».
Men hun burde kanskje ha lært litt om kritikk av kulturuttrykk av sin tidligere regjeringssjef, statsminister Erna Solberg (H).
Listhaug tror filmen kan «trigge pedofile». Hun viser til svært utfordrende dansescener med elleveårige skuespillere, fra filmklipp hun har sett på Youtube.
Hun mener det ikke er nødvendig å se hele filmen for å uttale seg så skråsikkert som hun gjør, ifølge et intervju i Dagbladet.
Wara: Pågripelsen av samboeren var et sjokk
Akkurat nå pågår rettssaken mot Laila Bertheussen i Oslo, der hun står tiltalt for å ha begått hærverk på eget hjem, og for å ha truet demokratiet. Teaterstykket «Ways Of Seeing» er navet i hele denne traurige historien.
Solberg fikk aldri sett stykket, men mente likevel at produsentene bidro til at det var blitt «tøffere å være politiker».
Rettssaken viser at Solberg den gangen var altfor kjapp med å fordele skyld og ansvar. Hun fått sviende kritikk for å ha fremstått såpass sensurlysten, men har ennå ikke beklaget uttalelsene sine.
I USA er kravet om at Netflix skal fjerne «Cuties» blitt ganske høylytt. Kampanjen #CancelNetflix har fått stor oppslutning på kort tid.
Det er forståelig at enkelte scener i «Cuties» kan oppleves som spekulative når de avspilles på Youtube. Der flyter de rundt, ute av kontekst og sammenhengende fortelling.
Å dømme filmen nord og ned på det spinkle grunnlaget, er både synd og urettferdig.
Det er synd, fordi det kan avskjære publikum fra en meningsfull filmopplevelse. Og det er urettferdig, fordi klippene bare er en liten del av regissørens prisverdige prosjekt.
«Cuties» er basert på regissør Maimouna Doucoures egne erfaringer som innvandrer fra Senegal til Frankrike.
Hovedpersonen er elleve år gamle Amy, som slites mellom sin tradisjonelle bakgrunn og vennegjengen på skolen.
Hjemme er Amy og hennes mor fortvilet over at far skal ta en kone nummer to. På skolen dras Amy mot et frittgående hiphop-miljø, der jentunger forsøker å kopiere dansevideoer av det svært seksualiserte slaget, for å vinne en dansekonkurranse.
Det pinlege mannskapet er også arven etter Erna Solberg
Filmen handler altså om det å stå mellom to kulturer, og den desperate kampen for å bli akseptert i en nådeløst jentemiljø. Og så handler den om at frihet uten verdighet ikke er særlig mye å trakte etter.
Fathia Youssouf er sjokkerende god i rollen som Amy, det samme kan sies om de andre ungdommene som spiller seg ut her.
Filmen er et lyskespark til oss sløve foreldre, og beisk kritikk av en påvirkningskultur som er gått av skaftet. Kampen for å bli sett på sosiale medier er virkelig blitt usunn.
Derfor er debatten om filmen også et digert paradoks. For Sylvi Listhaug og regissør Maimouna Doucoure er egentlig ganske enige. De er begge opptatt av barns behov for beskyttelse.
Til Dagbladet sier Listhaug: «Jeg hadde behov for å si noe om det fordi jeg er opptatt av temaet, alt det presset som legges på barna våre. Både på kropp og på å bli voksne».
I et debattinnlegg i Washington Post skriver regissør Maimouna Doucoure: «Jeg ønsker å åpne folks øyne for det som egentlig skjer i skolene, på sosiale medier, og utsette dem for bilder av unge jenter som er sminket og kledd opp og som danser som sine favorittpopikoner».
PST med ny trusselvurdering: Dette er de største sikkerhetstruslene mot Norge
Hver gang fremstående politikere uttaler seg skråsikkert om kvalitet og kultur, kommer den snikende frykten for at de bidrar til å begrense ytringsrommet i kunstfeltet.
Derfor er reaksjonene mot Listhaugs og Solbergs sensurvillighet sunne og viktige. Den avslører hvor prinsipielt ustø våre fremste folkevalgte noen ganger kan være.
Dessuten kan moralsk panikk på politikkens ytre høyrekant ironisk nok fungere som god reklame for utfordrende og nyskapende kunst.
Den eneste oppsiden ved Sylvi Listhaugs utspill, er at det kan ha stikk motsatt effekt av det hun ønsker seg.
Forhåpentlig vil flere se filmen, og forstå at krav om å sensurere den er moralsk formynderskap av verste sort. Og sånt kler Frp egentlig ganske dårlig.
