Min politiske oppvåkning
På Rothaugen skole ble min verden mye mer preget av hvem som hadde foreldre med penger, og hvem som ikke hadde det.
Denne artikkelen er over seks år gammel11. september er det stortingsvalg. Noen skal stemme for første gang, noen stemmer for siste gang, mange vet ikke enda hva de skal stemme, noen vurderer kanskje om de i det hele tatt skal stemme. Når forstår man egentlig sin politiske overbevisning? Hva er det som skaper disse vanvittige sterke følelsene om at noe er enten eller? Dette er historien om min politiske oppvåkning.
Da jeg begynte på Rothaugen skole var skillelinjene beinharde. Skolegården var et enormt hierarki, og med ungdommer fra hele Bergen sentrum var det klart at her kom folk fra alle mulige klasser. Her fantes alt fra øverste middelklasse til laveste arbeiderklasse. Folk spradet gjennom skolegården i rykende ferske merkeklær. Vi så på dem drømmende og fulle av misunnelse og jeg tenkte på hva mamma hadde sagt da jeg sa at jeg ønsket meg en Miss Sixty-bukse. «Da må jeg jobbe en hel nattevakt på Kvinneklinikken. Og jeg går ikke på jobb for at du skal få merkeklær».
Kanskje var ikke Miss Sixty blant de dyreste merkene, men det var i alle fall et av de få merkene vi hadde hørt om på Møhlenpris. På mitt trinn på Møhlenpris barneskole var det stort sett ingen som brydde seg noe særlig om merkeklær, og vi levde godt i den lille boblen vår hvor disse tingene ikke betydde noe. Vi visste at det fantes miljøer og andre skoler hvor barna ble mobbet om de ikke gikk med riktige klær og hvordan foreldrene slet og arbeidet for at barna skulle få det rette utstyret til å passe inn. Den verdenen føltes langt vekke for oss. For oss handlet livet mest om hvem som var på fotballbanen eller ikke.
Men på Rothaugen forandret det seg. Verden var nå mye mer preget av hvem som hadde foreldre med penger, og hvem som ikke hadde det. Vi var på bursdagsfester i store villaer på Fjellsiden, og bursdager i bitte små kommunale leiligheter i ytre Sandviken. Vi forsto at det var store forskjeller. På hvem som kunne følge trendene og hvem som ikke kunne følge dem. Hvem som dro på Geilo i påsken, og hvem som var hjemme. På hvem som ikke hadde råd til å bli med på skoleturen og hvem som fikk over 100.000 i konfirmasjonspenger. Jeg opplevde det som skremmende. Den deilige naive og frie tilværelsen på Møhlenpris var vekke. Vi var overveldet, overrasket.
Men samtidig – dette var verden. Og vi forsto at skolegården i like stor grad var et politisk møtested, så vel som en sosial catwalk. I friminuttene sto SU- og RU-gjengen og kranglet høylytt med FpU-erne og folkene fra Unge Høyre. De verbale skuddene haglet utover skolegården og vi sto med store ører og lyttet. Så med stjerner i blikket og hørte på hver sides argumenter om for eller, for eller mot EU, Nato, leksefri skole, på Israel eller Palestina sin side.
Der de fleste andre på skolen var opptatt av merker, var alle i de politiske miljøene også opptatt av merker. Hvem som var kommunister, hvem var sosialister, andre liberalere, noen mer konservative, noen antifascister, noen kun aktivister. Jeg beundret dem for å virke så sikre, overbeviste. Og jeg forsto at dette var saker, begreper som jeg også måtte forholde meg til. At når man leste avisene kunne man ikke bare hoppe rett til kultursidene for å se om det var noen spennende kjendissaker.
Folk rundt meg begynte å melde seg inn i ungdomspartier. Jeg turte ikke. Kanskje var jeg redd for å bli avslørt som helt uvitende, og at jeg manglet det brennende engasjementet jeg følte alle andre hadde. Kanskje var jeg redd for å stikke meg for mye ut. Jeg bestilte heller info fra de ulike partiene på internett og fikk massevis av brosjyrer og svulstige invitasjoner til hvorfor jeg skulle bli med i akkurat deres ungdomsparti.
Jeg leste og leste og kom ganske fort frem til at jeg måtte være kommunist. En verden lik for alle, det måtte vel være det eneste riktige? Som selvutnevnt kommunist ble jeg møtt med en viss skepsis fra særlig besteforeldregenerasjonen. Var jeg for væpnet revolusjon? Var jeg klar over hva Mao og Lenin gjorde? Jeg hadde aldri hørt om væpnet revolusjon, det kunne jeg da umulig være for, og lesingen fortsatte. Men følelsen av at jeg måtte ta stilling til alt dette kaoset oppsto. Jeg måtte finne ut hva jeg mente. Hva jeg brydde meg om.
Det var fra denne tiden jeg begynte å forstå at alt handler om forskjeller. Ulikheter. Hvordan tilfeldighetene rår om hvor og hva du blir født til inn i verden. Hele det norske sosialdemokratiet er jo tuftet på en tanke om at disse forskjellene skal viskes ut. Men forskjellene finnes. Og de definerer oss.
Jeg kan ikke fortelle deg hva jeg synes du bør stemme. Men jeg kan oppfordre deg til å tenke på ulikhetene når du gjør det. Tenke på hva vi som samfunn kan gjøre for å bedre forholdene slik at disse ulikhetene blir mindre. Jeg kan oppfordre deg til å stemme på et parti som tar disse tingene på alvor og hver dag jobber for at disse forskjellene skal bli mindre. Som jobber for at forskjellene ikke blir stå store at noen faller utenfor. At noen mister følelsen av å tilhøre et fellesskap og begynner å jobbe mot fellesskapet, men søker yttersidene. Så kan du velge å ikke ta oppfordringen, se helt vekk fra dette og stemme på det som er aller viktigst for deg. Men bruk stemmeretten.
