Med vennlig hilsen, Julia Nissen

Når juletradisjonene tar slutt, må man ta saken i egne hender.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Dette er en kommentar

Julen 2000 møtte jeg Julenissen for første gang. Eller, Jule Amdam Nissen, som han egentlig heter. Utrolig nok viste det seg at han var tremenningen til faren min, og kommer opprinnelig fra Sjøholt på Sunnmøre han også. Det er uvisst når han fikk jobben, men ifølge pappa er det godt mulig ”Jule” er rundt 400 år.

Ettersom 400-åringer ikke pleier å ha datamaskiner, må ønskelistene sendes gjennom den spesielle ”Julemailen”. Julemailen er litt som rørposten på Stortinget, bortsett fra at papirene her blir brent på veien. Man putter ønskelisten i peisen, men på mystisk vis er det slik de fraktes til Jule. Selvsagt skal mamma og pappa ha et eksemplar, men det er bare fordi det er fint å ta vare på.

Ettersom Pappa og Jule er tremenninger og deler samme etternavn, har de hatt et godt forhold i mange år. Så godt at det alltid er pappas oppgave å passe på reinsdyrene når de parkerer på taket i Welhavensgate. Stakkars Pappa får aldri vært med under gaveutdelingen, men som nær slekt er vi stolte av at han bidrar til Jules arbeid. Særlig fordi Rudolf, som visst er kreftsyk og veldig sliten, alltid blir ekstra glad når det er Pappa som får passe på han og kan fore han med chorizopølse. (Som Sunnmørsreinsdyr er han visst veldig lei av mørpølse.)

Ingenting var som spenningen da vi hørte Jule ringe på døren. Vi løp ut i entreen og ønsket ham velkommen, like begeistret som året før. Der står han, stor, flott og karslig, med dyp nissestemme og en sliten nissedrakt. Et av Jules juleønsker er at Amdamsbarna nok en gang skal fremføre yndlingssangen hans, ”Det lyser i stille grender”. Etter fremførelsen er ferdig har vi en litt stiv samtale om hvordan det ”går på skolen”.

Her tror jeg ofte Jule begynner å kjede seg litt. For Jule er en svært sjarmerende mann. Såpass sjarmerende at min mor har hatt et forhold til denne nissen i flere år. Jeg har nemlig skjønt at det Jule blir aller mest glad for er når Mamma serverer han cognac og setter seg på fanget hans. Da er Jule lykkelig. Mamma også, tydeligvis.

Men julen for et par år siden hadde Jule noen triste nyheter til oss. Han skulle førtidspensjonere seg og flytte til Spania. Han var på grensen til utbrent, og var rimelig sikker på at han gikk inn i sitt siste århundre. Derfor ville han leve de siste årene av livet sitt i varmere strøk – uten nissedrakt. Selvfølgelig ganske forståelig. Det tar på å være nisse.

Vi forberedte oss på livets første jul uten Jule. Mine to yngre søsken og jeg følte oss vel egentlig ganske ferdig med hele ”nisseopplegget” og led ingen stor sorg.

Men plutselig ringte det på døren. (Akkurat her vet jeg ikke helt hva som skjedde og har tatt meg friheten til å dikte litt, ettersom jeg av forskjellige grunner sto ute i gaten og passet på en motorsykkel).

Hele familien stormet ut i entréen. Klokken var seks på julaften. Hvem kunne dette være? De åpnet døren, og der sto hun. Frossen og med røde kinn, kledd i en litt for stor nissedrakt, bustete hår og med røyk i munnen.

Det var Julia Nissen.

”He ikkje han Pappa fortalt at ej skulle komme?”

Litt fortumlet inviterte familien henne inn i stuen.

”Ej veit ikkje om dokke har hørt om mej. Men ej e nå dattera te han Jule. Ej bur sammen med mor mi på Skodje, og nå som han pappa he pensjonert sej, så visste han no at ej trengte litt penga, så ja. No e ej her. God jul”

Litt ustødig var hun, hun luktet alkohol og fortalte oss at hun kom rett fra nachspiel. Hun hadde en liste på over tusen julebesøk hun skulle innom den kvelden, men Jule hadde spesifisert at det var ett som var spesielt viktig, nemlig hos Familien Amdam. Hun delte ut gavene (noen tannbørster og et par doruller), så satt hun seg ned i sofaen og fikk seg et glass øl. Så begynte hun å fortelle.

Julia ble unnfanget en julaften på slutten av 80-tallet, etter en heftig affære mellom Jule og hennes mor på Skodje. Men å være datter av Jule skulle vise seg å være alt annet enn lett. Julaften på julaften satt hun og moren og ventet på at Jule skulle komme hjem. Men han kom aldri. Det viste seg etter hvert at han hadde damer på hele Sunnmøre og absolutt ikke prioriterte familien sin på julaften.

Julia tok stor skade av Jules fravær i barndommen. Etter mange år med mobbing droppet hun tidlig ut av skolen. Selvsagt var det ingen som trodde på hvem faren hennes var, og det ble for tungt for henne å aldri bli trodd. Hun kom i kontakt med et rusmiljø på Sjøholt, og følte endelig at hun kunne være seg selv. Der var det ingen som løftet et øyelokk da hun fortalte at faren hennes var Jule Nissen. Men det ble noen tøffe ungdomsår, og hun kunne fortelle at mangelen på en farsfigur også har ført til hennes vært problematiske forhold til menn.

Møtet med Julia ble intet annet enn en skjellsettende opplevelse. Vi ble svært skuffet over den Jule vi trodde vi kjente. Særlig mamma. Vi fikk stor sympati for henne og ønsket henne hjertelig tilbake neste jul.

Ryktene om Julias tilstand nådde Spania, og for ikke så lenge siden kunne Pappa fortelle at hun har nå fått ta over den daglige driften av Nissen AS.

Men det kan bli en kort affære. For det viser seg at Julia har halvsøsken helt fra Vestnes til Sykkylven. Det finnes både en Julianne, en Julian og en Julius som også lyder etternavnet Nissen. Vi venter i spenning på hvem som dukker opp i år…

Førstemann til nissedrakten!