Hardanger i hundre
Nå skal Hardanger for alvor gjøres til merkevare. Det er å håpe at den ikke bare vil romme felespel og eplemost, men også rock 'n' roll og calvados, skriver journalist Cathrine Krane Hansen.
Denne artikkelen er over 19 år gammelProsjektet «Streif — mat og kulturlandskap 2005», landsbrukets markering av unionsoppløsningen, ble i går lansert i Oslo. Landbruks- og matdepartementet står i spissen for 85 Streif-arrangementer rundt om i landet, med Hardanger som det første og største prosjektet. Hundreårsmakeringens mål er «å se vårt lands historie, verdier og fremtidsmuligheter med nye øyne».
Er det et område som trenger nye blikk på sine muligheter - etter Oddas fall - er det vel nettopp Hardanger. Og er det en region som virkelig har både mat og naturlandskap, så er også det Hardanger. Det mener i hvert fall vi på Vestlandet. Derfor synes vi det er helt naturlig at dronning Sonja kommer til Ullensvang for å åpne Streif 2005 i april.
Men det er ikke bare fordi Hardanger har så fin natur og så gode epler at det nettopp er denne regionen som får æren av å åpne ballet. Det er også fordi man har gjort hjemmeleksen bedre enn de andre. Det ble det i hvert fall antydet på gårsdagens pressekonferanse. Ingen av de andre Streif 2005-prosjektene var så omfattende og velplanlagt som det i Hardanger.
Det skal prosjektkomiteen ved Fylkesmannen i Hordaland, og dens leder Steinar Sørli, ha mye av æren for. Prosjektplanen «Hardanger - Det norske landskapet» er relativt omfangsrik, og den inneholder mange forslag til hvordan regionens ressurser kan komme bedre frem. Planens gjennomgangsmelodi er merkevaren Hardanger. Gjennom å fokusere på mat, natur og kultur vil man tydeliggjøre og styrke Hardanger-identiteten.
Og da er tusenkronersspørsmålet: Hva er Hardanger-identiteten i dag? Og hva skal denne merkevaren romme?
Så langt har man fortrinnsvis brukt fortiden som merkevare. I Hardanger er det selvsagt naturlig å fokusere på naturen - det ble da også gjort til fulle i går, med henvisning til National Geographics kåring av de norske fjordene som verdens beste reisemål. Dagens Hardanger kan jo ikke noe for det. Det bare er sånn: dette landskapet oser av romantikk, renhet, norskhet. Det er det turistene faller for.
Også folkekulturen er en viktig del av det både norske og utenlandske turister forbinder med Hardanger. Hardingfele er jo en merkevare i seg selv. Selvsagt må merkevaren Hardanger også romme fortiden, som fortsatt er en så stor del av nåtiden. Det viser antall spelemenn. Den håndplukkete frukten. De broderte draktene som fortsatt er i bruk.
Men Hardanger er ikke noe friluftsmuseum. Det påpekes også i prosjektplanen, der det blant annet foreslås å bruke den nasjonalromantiske naturen på en ny måte. Gjennom land art-prosjekter, altså kunst i terrenget, kan man kanskje få frem nye sider ved fjord og fjell. I hvert fall bringer man moderne elementer inn i det urtradisjonelle.
Det er nettopp denne krysningen som er ekstra interessant. Og her kunne man gjort ting enda mer interessant om man våget å tenke større, frekkere, nyere. La utenlandske kunstnere leke seg med folkekultur eller natur. Invitere rockere til å tolke folkemelodier eller Griegs nasjonalromantikk. Interessen for det opprinnelige, det tradisjonelle er på vei tilbake, melder trendanalytikerne. Derfor er det all grunn til stolt å vise frem tradisjonskulturen. Men man mister ikke den om man tilfører noen nye ingredienser, prøver ut noen nye krysninger.
En annen tilførsel det kanskje kunne kommet mye godt og moro ut av: Å invitere franske eplebrennevinskjennere til å smake på eplene og kanskje lure ut av dem noen oppskrifter. Det er ubegripelig at vi må kjøpe fransk calvados på polet når de norske eplene vitterlig er verdens beste. (Vi lager som kjent brennevin av poteter.)
Det er like ubegripelig hvorfor man i Spania og Frankrike er så mye mer bevisst hvor maten kommer fra. Og så mye flinkere til å dyrke det lokale særpreget. Hardangers Streif 2005 skal lansere både Merkevaren Hardanger og Hardanger menyen. Målet med begge disse prosjektene er å bli like flinke som sør-europeerne til å skape merkevarer tilknyttet lokale kvaliteter. Og dessuten bli mer bevisst på hvordan Hardanger-navnet brukes i markedsføring av ymse produkter. Det virker lovende.
Parallelt med kultur- og naturfokuset til Streif 2005 foregår det en annen Hardanger-fokusering på Universitetet i Bergen. Det planlagte «Landscape, waterscape and mindscape» venter foreløpig på penger fra Forskningsrådet. Men målet er å etablere et tverrfaglig forskerprogram der alt fra geologer til litteraturvitere tar utgangspunkt i Hardanger. Både gjennom å lære mer om historien og gjennom å analysere dagens landbruk og kultur, håper man å lære nye ting om regionen, og slik kanskje se nye muligheter. Også det lover godt for Hardangers fremtid.
Jubileer er en god anledning til å gå i seg selv. Og av kriser skal man som kjent vokse. Det er all grunn til å tro at Hardanger vil bli klokere på seg selv i 2005.
