Det ustyrlige Europa
Valget i Nederland viser problemet med europeiske demokratier. Og det er ikke Wilders.
Denne artikkelen er over syv år gammelValget i Nederland viste nok en gang medienes manglende evne å styre politikken. Velgerne var ikke villige til å følge scriptet hvor valget var for eller mot høyrepopulisme.
Etter å ha undervurdert sjansene for Brexit og Trump hadde verdens medier forbannet seg på at de ikke skulle slumre hvis (når!) Geert Wilders klokket sitt Frihetsparti (PVV) inn som Nederlands største parti.
Slik ble det ikke. PVV kom på 2. plass med 20 seter i parlamentet hvor flertall krevet 76 seter. Det er for lite til å kreve å bli tatt alvorlig.
Wilders viste seg nok en gang å være en dårlig strateg. I 2012 veltet han en mindretallsregjering under budsjettforhandlingene og ble straffet av velgerne helt frem til migrasjonskrisen ga PVV ny vind i seilene.
Denne gangen spente han ben på seg selv ved å omfavne Donald Trump, noe få nederlendere er beredt til å gjøre.
HER FINNER HAN STØTTE: På Geert Wilders’ hjemmebane.
Statsminister Mark Rutte pekte ut Geert Wilders som hovedmotstander i valgkampen. Det hadde den doble effekt å marginalisere arbeiderpartiet mens det understreket hans egne statsmannsegenskaper.
Wilders været en felle. Han fryktet at etablissementet og deres venner i mediene ville overkjøre PVV, men han innså nok også at et slikt fokus ville blottlegge partiets innskrenkede politiske horisont og manglende styringsdyktighet.
Wilders valgte derfor ikke å delta i valgkampen sammen med de andre partiene. Han deltok ikke i debattene, og han forholdt seg i liten grad til spørsmål om skole, skatt, helse og arbeidsliv, som valgkampen også handlet om.
Så dalte da også PVVs oppslutning jevnt frem mot valgdagen. I siste indre fikk Wilders kastet en livbøye av Tyrkias president Erdogan. Opposisjon mot Tyrkisk EU-medlemskap var faktisk grunnen til at Wilders brøt ut av Ruttes VVD i 2004.
Nederlands tyrkiske minoritet syntes å bekrefte Wilders kritikk av flerkultur med sine doble statsborgerskap og parallellsamfunn. Her drev en minoritet tyrkisk valgkamp med tyrkiske flagg og massemøter midt oppi den nederlandske valgkampen.
Naturligvis var det støtende, naturligvis var det upassende og naturligvis handler det ikke primært om ytringsfrihet. I en fersk rapport til Europarådet advares det om at Tyrkia går i autoritær retning. Valgmøtene var en appell fra moderlandet om å konsentrere enda mer makt i Erdogans hender.
NEDERLANDSK NÆRINGSLIV: Skjelver i «nexit»-frykt.
Velmenende liberalere som under henvisning til ytringsfriheten bistår muslimske autokrater med å innsnevre ytringsfriheten? Det ville passet som hånd i hanske med Wilders valgbudskap.
Men statsminister Rutte reagerte ikke med dialog og ettergivenhet. Om noe, minnet hans respons om den tone og innfallsvinkel som vi forbinder med Wilders. I seierstalen på valgnatten anklaget Rutte PVV for å representere ‘feil type populisme’ – implisitt at han selv representerer rett form for populisme.
Hvis vi løfter blikket, ser vi nå konturen av to hovedstrategier for å håndtere anti-etablissementspartier. Den ene strategien er å trekke en anstendighetens linje i sanden og bekjempe opprørenes agenda med alt fra storkoalisjoner til pengemakt, mediemakt og harmdirrende kjendiser. Dette var Hillary Clintons strategi.
Den andre er å stjele sentrale deler av utfordrernes politikk – vi snakker i realiteten om innvandringspolitikken – slik Theresa May har gjort i Storbritannia.
Interessant nok har dette i Nederland og Storbritannia hatt den effekt at UKIP og PVV er blitt drevet lengre mot høyre, med interne rivninger som resultat. Det er kanskje ventet når de oppnår å flytte det politiske sentrum mot høyre, bare for så å oppleve å bli drevet ut av dette nye sentrum.
En annen innsikt kan være at Emmanuel Macron vil være disponert til å følge Hillary-sporet i møte med Marine Le Pen i mai, dersom de to ender opp i tvekamp i siste runde av det franske presidentvalget.
Et annet interessant moment ved det nederlandske valget var at det bidro til å fragmentere det politiske landskapet ytterligere.
Det er nå 13 småpartier i parlamentet. Det er første gang i etterkrigstiden at stemmene var så jevnt fordelt. Kun fire partier har fått over ti prosents oppslutning, og ingen har over 22 prosent.
Det betyr at landet vil få en heterogen koalisjon med fire eller flere partnere. Det gjenstår å se hvor mange måneder det vil ta å sveise sammen en blå-rød-grønn-gul koalisjon. Det vil også bli dyrt. Kostbar symbolpolitikk er småpartienes forse i Nederland – som i Norge.
ANGELA MERKEL: Spås gode sjanser til å vinne neste års valg.
Etter krigen har Nederlandske koalisjonsforhandlinger gjennomsnittlig tatt tre måneder. Gjennomsnittlig levetid på en koalisjonsregjering er 1,8 år. Det er altså grenser for hvor lang tid forhandlingene kan ta før vinningen går opp i spinningen.
Magasinet The Economist påpeker at det beste for økonomien kan være om landet ikke får noen ny regjering. I 2009–2011 gikk Belgia i 589 dager uten regjering. Dette var helsebringende for Belgisk økonomi, som tok av i siste kvartal i 2011.
I 2016 gikk Spania i ti måneder uten regjering, og økonomien vokste mens arbeidsledigheten falt.
I enkelte leire spekulerte man åpent om det ikke ville være bedre å gi opp parlamentarismen og gå tilbake til å la de folkevalgte gi lovene mens landet styres av et forretningsministerium.
Den virkelige lærdommen fra valget Nederland er hvorledes europeiske demokratier har favorisert representasjon over styringsdyktighet, til et punkt hvor stadig flere land styres av svake regjeringer.
På samme tid synes disse maktesløse koalisjonene å drive politiske talent ut av politikken. Populismens fremvekst reflekterer også hvor sølvpapirtyggende kjedelig politikken ville vært uten dem.
