Trond Mohns metode
Lokaldemokratiets spilleregler bør gjelde for alle. Også for gavmilde milliardærer.
- Frode BjerkestrandJournalist i BT
Denne artikkelen er over fem år gammelKommentarI forrige uke havnet Høyres Henning Warloe og milliardæren Trond Mohn i åpen krangel. Det så ikke pent ut.
Mohn mener Warloe forsøker å «spenne ben på damefotballen» i Arna, og derfor bør skamme seg. Warloe mener Mohns antydninger om at høyremannen «ikke liker damefotball» minner om homofobi.
Skittkastingen har en viss underholdningsverdi. Men den er også litt uverdig, og overdøver en mye viktigere debatt. Kan rikmannens metoder undergrave lokaldemokratiet?
Saken er i utgangspunktet illustrerende for forholdet mellom Trond Mohn og politikken.
Den begynner med at Mohn ønsker å finansiere utskifting av kunstgresset ved den kommunalt eide Arna Idrettspark. Politikerne i bystyrets komité for barnehage, skole og idrett, der Warloe er leder, vedtar en byggeplan for også å ivareta friidrettens interesser.
Planen er altfor treg for Mohn og hans menn. De tar noen telefoner, og over natten får Mohn viljen sin. Men denne gangen får Mohns metode sviende kritikk.
Uenighet om Mohn-bidrag i friidrettsmiljøet
Henning Warloe har viktige poenger. Når en av Norges rikeste menn «tar en telefon» for å vri en sak til sin favør, er det fare for at demokratiet og tilliten til politikerne svekkes.
Gode poenger har også SVs Hilde Maria Boberg Andresen, som fra bystyrets talerstol sa følgende frustrerte ord:
«Hvorfor veier ordene til én mann mer enn byens demokratisk valgte organ? Det er kjempekrise», sa hun.
Politikkens prioriteringslister blir til etter grundige utredninger og debatt. Når Mohn får skjøvet sine prosjekter fremst i køen, kan andre gode prosjekter falle bakover.
At velbegrunnede prioriteringer endres etter en telefonsamtale, tærer også på på politikernes tålmodighet, og på borgernes tillit til at de følger sine egne vedtak. Her er det mye arbeid som gjøres forgjeves.
Inntrykket som står igjen, er uansett at makten sitter der pengene er. Ikke i bystyresalen. Da har vi en demokratisk utfordring, for å si det pent.
Det mest interessante i Arna-saken er ikke uttalelser om preferanser og kvinnefotball. Det er i denne uttalelsen Mohn avklarer sitt syn på makt:
«Vi måtte intervenere for at han (Warloe) ikke skulle få det som han ville», sa Mohn.
Her sier han rett ut at han måtte bruke sin innflytelse direkte på aktørene for å hindre at et lovlig fattet komitévedtak ble satt ut i verk.
Hvordan Mohn gjorde det? «Jeg bare snakker med folk, jeg», svarte han.
Jeg er usikker på hvor bevisst Mohn er på språket han bruker i offentligheten, men det han sier her, kan virke urovekkende for lokaldemokratiet.
Warloe om Mohn: – Liker tydeligvis ikke homofile politikere
Byrådsleder og Mohns partifelle Harald Schjelderup (Ap) mener likevel ikke at Mohn opptrer udemokratisk.
«Det Trond Mohn gjør, er å engasjere seg i en sak, og å kritisere en Høyre-politiker. Det er vel mer å være en del av demokratiet», sier han.
Det er en forbausende lite prinsipiell innstilling til et interessant prinsipielt spørsmål.
Men byrådslederens ord er kanskje typiske. Trond Mohns nære støttespillere uttaler seg noen ganger som om han alltid bør ha forkjørsrett.
Spesielt illustrerende er uttalelser fra Mohns byggesaksrådgiver, Sverre Sørnes. Våren 2017 irriterte han seg kraftig over kommunens trege behandling av byggesaker.
«Kommunen burde ha sørget for at anleggene Mohn spanderer fikk spesialbehandling og grønt lys gjennom systemet», sa han til BT. Og fikk spørsmål om sommelet i kommunen kunne gå ut over Mohns gavmildhet.
«Den risikoen løper de absolutt», svarte Sørnes. Slik fikk offentligheten innsikt i en noe spesiell tankegang:
Mohns mann forventet åpenlys særbehandling, og la til en dårlig skjult trussel for å understreke alvoret.
Bergen er byen der det ofte er krevende å ha to tanker i hodet samtidig. I tilfellet Trond Mohn kan det være ekstra krevende.
Mohn har nærmest dannet sin egen politiske skole, der rausheten ofte trumfer enhver prinsipiell innvending.
For når det regner så formidabel giverglede over skrantne offentlige budsjetter, vil kritikk automatisk bli tolket som smålighet og prinsipprytteri.
Rausheten er et ektefødt barn av den sanne og rene godhet. De som protesterer, vil oftest stå på det moralske taperlaget, uansett hvor prinsipielt og juridisk rett de har.
Det er nettopp denne moralske fellen politikerne frykter å falle i. Risikoen ved å stille spørsmål eller kritisere, er at Mohn går sur og skrur igjen alle kraner.
Å stå igjen med ansvaret for at flere hundre millioner kroner til gode formål forsvinner, vil være svært tungt å ha på seg.
Det er forståelig at handlekraftige kapitalister blir irritert over politikkens gnurende trege hjulgang. Det ligger nærmest i DNA’et deres. Det er ofte handlekraft som har brakt dem til toppen av samfunnspyramiden.
Desto viktigere er det at milliardærer som engasjerer seg i lokalsamfunnet, følger spillereglene. Ikke minst for å sikre politisk legitimitet til sin giverglede.
Tålmodighet er også en dyd.
Slik opna Schjelderup for nok ein maktkamp i bergenspolitikken
I BT-arkivet finnes utallige saker om Mohn og kritikken mot hans donorvirksomhet, I mange av dem svarer Mohn bare «ingen kommentar».
Uroen rundt Henning Warloe og idrettsanlegget i Arna tyder på at den strategien ikke virker lenger.
Det beste hadde vært om Mohn selv deltok i de politiske prosessene, stilte i komiteene og snakket for sitt syn, motiver og ambisjoner, for åpen mikrofon, for åpent møte.
Da vil han kanskje innse at lokalpolitikken ikke alltid er et kafkask mareritt, men består av helt nødvendige demokratiske prosesser, der alles stemmer skal høres, og motstand ofte er av det konstruktive.
Mer åpenhet og politisk deltakelse kan i det minste fjerne inntrykket av at Trond Mohns ord alltid er Bergens lov.
Politisk redaktør i BT Frøy Gudbrandsen skriver hver torsdag sine tanker om det som skjer i politikken og tipser om aktuelle kommentarer. Meld deg på nyhetsbrevet her!
