Nei, antirasismen har ikke gått for langt
Mener vi alvor med å få slutt på rasisme, må vi med majoritetsbakgrunn vise at vi tåler å få kritikk, og at vi er villige til å endre oss.
- Byråd for kultur, mangfold og likestilling (MDG)
Denne artikkelen er over tre år gammelDebattEn av mine første opplevelser som byråd var å delta på et møte der medlemmer av det muslimske miljøet i Bergen var invitert til å gi innspill til statens og kommunens arbeid mot muslimhat.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, kanskje at det skulle være ganske formelt. Vi hadde daværende likestillingsminister Trine Skei Grande til stede for anledningen, og moskeene deltok med både medlemmer, ledere og imamer.
Det jeg husker, er hvor sterkt det var å oppleve at svært mange av de fremmøtte tok opp personlige erfaringer med rasisme og fremmedfiendtlighet. Kvinner som hadde blitt spyttet på, unge menn som hadde blitt kalt «jævla utlending», og familier som følte seg uønsket i sine egne nabolag. Det var og er så urettferdig, og så vondt.
Derfor blir jeg provosert når jeg ser hvordan enkelte Frp-politikere og samfunnsdebattanter har taklet rasismedebatten de siste månedene. Det virker som det kappes om å peke på hvor overdrevet og irrasjonell den antirasistiske bevegelsen er, eller hvor vanskelig det er å vite om man selv er rasist eller ikke når «alt plutselig er rasisme».
Jeg syns dette avslører en manglende vilje til å lytte og til å endres. Og endringsvilje trenger vi mye av hvis vi virkelig skal skape et rettferdig og rasismefritt samfunn.
I tillegg til enkeltpersoners historier har vi forskning som viser at personer med minoritetsbakgrunn blir utsatt for mer hatkriminalitet og blir urettmessig diskriminert i arbeidslivet. Mange unge med minoritetsbakgrunn opplever også uholdbare mengder trakassering både i og utenfor skolen. Dette er noe få, om noen, bestrider.
Det som debatteres, er om talemåter og hverdagslige handlinger, uten vonde intensjoner, også er noe vi burde kjempe mot. Begrepene vi tidligere har brukt for å beskrive hudfarge og etnisk bakgrunn, er blitt kritisert, blant annet av forfatter Guro Sibeko. Dette burde være de enkleste punktene å ta til oss og gjøre noe med.
Vi burde jublet for alle konkrete forslag til hvordan vi kan få folk til å føle seg inkluderte og likeverdige. I stedet virker det som om nettopp det å kategorisere hverdagslige talemåter og handlinger som en del av en rasismen, er det som vekker mest harme.
Kanskje er det fordi vi i majoritetsbefolkningen såpass lett kan se for oss å gjøre feil hvis vi går med på premisset om at språk har betydning.
Plutselig må vi som er vant til å kunne gjøre, snakke og vitse akkurat som vi vil, tenke gjennom om det vi sier og gjør faktisk er greit. På samme måte som det var på sin plass at metoo-kampanjen fikk menn til å utvikle en slik bevissthet overfor kvinner, mener jeg nå det på sin plass at vi uten minoritetsbakgrunn begynner denne læringen.
Poenget må ikke være å opptre perfekt og korrekt, men å være bevisst på at det en sier og gjør som del av en gruppe som tradisjonelt har hatt makt, påvirker ens omgivelser. Poenget er at vi må tørre å gjøre feil slik at våre medmennesker skal slippe å føle at de er feil.
