Studenten ingen forventer
NHH har 3600 studenter. Jeg er den eneste som sitter i rullestol.
- NHH-student
Denne artikkelen er over to år gammelDebattJeg inngår i de 36 prosentene av funksjonshemmede som har fullført videregående. Enda færre tar høyere utdanning. Når jeg skal søke jobb, håper jeg ikke å inngå i det deprimerende tallet på 104.000 funksjonshemmede som ufrivillig står utenfor arbeidslivet i Norge.
Når jeg forteller folk at jeg studerer på NHH, får alle store, men skeptiske øyne. De spør meg hvordan det fungerer, hvordan jeg klarer det: «Har du forlenget studieløp?» «Får du ekstra hjelp med fagene?»
Hvorfor forventer så mange at jeg ikke kan studere, kun basert på at jeg benytter en rullestol for å bevege meg rundt? De fleste bruker vel ikke føttene til å skrive årsregnskap?
Mange funkiser har vokst opp uten forventning fra samfunnet om at de skal bidra i arbeidslivet. Funkisbarn må bli fortalt og oppdratt til at de kan bli hva de vil som voksne, selv om de kanskje trenger noen tilpasninger i hverdagen.
Debatt: Riv ned fordommer mot funksjonshemmede
Mine foreldrene har alltid hatt samme forventninger til meg som til andre barn. Derfor har jeg valgt å studere på fulltid, og i tillegg være journalist for K7 Bulletin, leder for Grafisk NHHS og frivillig for Røde Kors, Norges Handikapforbund og La barna spørre. Jeg spiller innebandy to ganger i uken, og jeg jobber deltid som konsulent for Assister meg.
CV-en min begynner å bli lang. Trolig er den nødt til å være så lang, for i det hele tatt å ha en sjanse i arbeidsmarkedet. Rullestolbrukere blir innkalt til halvparten så mange jobbintervjuer som andre med samme kvalifikasjoner. Tallene skremmer meg.
Hele 57 prosent av funkiser i Norge er uten jobb. Mange av disse er utestengt fra arbeidslivet fordi de ikke klarer å jobbe 100 prosent. Mange blir fort slitne eller har hyppige avtaler med sykehus eller fysioterapeut.
Dessverre er det mange arbeidsgivere som ikke ønsker å ansette deltid. De tenker ikke på at det å ansette to toppmotiverte personer i 50 prosent stilling, kan være minst like lønnsomt som å ansette én i 100 prosent. Et så enkelt tiltak kunne fått så mange flere inn i arbeidslivet.
Som funksjonshemmet møter man på langt flere utfordringer i hverdagen enn de fleste. Noe så smått som en fortauskant kan hindre meg. Derfor må vi lære oss å være kreative og se løsninger fremfor problemer.
Vi har måttet vokse opp dobbelt så fort som vennene våre, og har måttet stå på for å få leve et normalt liv. Vi har tilegnet oss arbeidsrelevant erfaring helt siden barndommen, gjennom å skrive søknader, argumentere og samarbeide med institusjoner. Noen av oss er også arbeidsledere for et titall assistenter.
Jeg har mine begrensninger i arbeidsmarkedet. Jeg kan ikke snekre eller klippe hår, men hvem som helst kan vel ikke være økonom heller? Vi har alle våre begrensninger, men vi har også alle muligheter. Ansett meg, så lover jeg å yte mitt aller beste for deg.
To grep Støre må ta for å lykkes med inkludering i arbeidslivet
Jeg vil komme med en oppfordring til alle arbeidsgivere der ute. Se forbi rullestolen! Inviter oss til intervju. De fleste funkiser har ikke noe større ønske enn å få lov til å bidra i samfunnet med sin kunnskap og sine evner.
Av de 104.000 funkisene som står utenfor arbeidslivet, har mange vært uten jobb lenge. De fleste har høy motivasjon til å yte sitt beste om de får muligheten.
Det er til landets beste at disse blir sett på som arbeidstakere i stedet for trygdemottakere. Jeg oppfordrer derfor alle store og små bedrifter til å se muligheter istedenfor begrensninger!
Innlegget ble først publisert hos K7 Bulletin i en lengre utgave.
