At det som skjer i «Disco» ikke er representativt og noe som skjedde for lenge siden, stemmer ikke
Kjernen i det kristne budskapet kan faktisk være fraværende i kristne miljøer i virkeligheten også.
- Produsent, «Disco»
Denne artikkelen er over fire år gammelDebattJeg er veldig glad for at Øystein Gjerme og store deler av det kristne miljøet i Norge nå ser spillefilmen «Disco», og at de opplever filmen som god og sterk. At aktører som kan føle seg truffet av filmen også blir berørt av den, betyr forhåpentligvis at vi har lykkes med det som er viktigst for oss: å skape en god og relevant film. «Disco» er en fiksjonsfilm, og vi ønsker at publikum med og uten religiøs bakgrunn skal oppleve filmen som Gjerme har gjort, og la seg berøre av hovedkarakteren Mirjams historie.
Deretter er spørsmålet hvor relevant og treffende filmen er i forhold til de karismatiske, kristne miljøene den skildrer. Vi mener «Disco» er sannferdig, og ønsker at filmen skal starte dialog og få publikum til å stille seg spørsmål om hvordan det kan være å vokse opp i religiøse miljøer.
«Disco» er basert på manusforfatter og regissør Jorunn Myklebust Syversens årelange research og på historier hun er blitt fortalt av mennesker som enten har vært i eller er i disse miljøene.
Når Gjerme mener at de drøyeste handlingene i filmen er noe som kun skjedde i et ekstremt miljø for 25 år siden, stemmer det rett og slett ikke.
Deler av handlingen i «Disco» er basert på opplevelser Anders Torp opplevde på en sommerleir i 2005 (hvor det var flere norske barn).
Les Salt-pastorens innlegg: – «Disco» etterlater et inntrykk av at frikirker i Norge jevnt over er usunne. Det stemmer ikke.
Danske Camilla Louise Johnson, som var en av flere voksne som utførte overgrep på Anders Torp da han var 17 år, har sammen med flere andre verifisert hans historie. Camilla Louise Johnson har tatt et sterkt oppgjør med sin fortid og driver i dag organisasjonen Inside Out som hjelper mennesker som ikke har det bra i usunne religiøse miljøer. Hun forteller at disse overgrepene fortsatt skjer, for øvrig også nylig avslørt i den danske dokumentaren «Guds beste børn».
I Norge mottar støtteorganisasjonen Hjelpekilden hvert år flere hundre henvendelser fra mennesker som opplever å være i usunne religiøse miljøer.
Verken filmen eller vi påstår at filmens mest ekstreme scener stammer fra menigheter som ligner på Salt-kirken eller Hillsong.
Josefine Frida: – Jeg er sjokkert over at det foregår såpass drøye ting i menighetene
Men å skrive at det som skjer i «Disco» ikke er representativt og noe som skjedde for lenge siden, er dessverre den samme retorikken Anders Torp er blitt avfeid med i lang tid. Det er også påfallende likt den motbøren vi ble møtt med fra konservative norsk-pakistanske miljøer da vi for to år siden lanserte Iram Haqs spillefilm «Hva vil folk si» på kino.
Vi er kjempeglade for at Øystein Gjerme og Salt-kirken vil møte oss og snakke om tematikken. Men oppfordringen før møtet er: Ta strukturene «Disco» beskriver på alvor og se på konkrete virkemidler som motvirker mekanismer som leder til at det begås overgrep mot barn og ungdom i Guds navn og diskuter det å koble personlig tro med det å gi penger til menigheten. I 2020 blir Øystein Gjerme leder av hele Pinsebevegelsen, og det å bidra til å løfte disse diskusjonene inn i hele bevegelsen, er etter vårt syn viktig.
Vi ønsker en offentlig debatt fordi vi mener at det arbeidet med «Disco» har lært oss er at barn og unges rettigheter i religiøse miljøer ikke er godt nok beskyttet i dag.
