En brostein-elskers bekjennelser
Kan lykke kjøpes? Selvfølgelig.
- Førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet
Denne artikkelen er over tre år gammelDebattJeg sitter på en rusten kaféstol utenfor kjøkkenet mitt og ser på 30 kvadratmeter med nylagt brostein. Det er den beste investering jeg noen gang har gjort.
Et takras av betongstein og overgrodde bed er fjernet for godt. Med null vedlikehold skal det gode liv nytes fra frokost til kvelds. Skulle det mot formodning komme en regnskur, vil vakre fargespillet i steinene komme frem.
Jeg hadde gleden av å vokse opp i enkle kår på Landås. Der levde vi gode og lykkelige liv, men av økonomiske årsaker og innfall av modernistiske ideer, var byggematerialene rå betong og asfalt.
Senere ble gymnastidens midttimer tilbrakt i Bergen sentrum og Fjellsiden, sammen med min kommende kone. Her ble kjærligheten for hverandre og brostein lagt. Drømmen om et rikt liv i byen ble til.
– Herregud! Dette er jo en liten sensasjon! Norges eldste brosteinsgate funnet ved Domkirken.
Vel, det er ikke alltid det går som en planlegger. Vi havnet i forstedene. Et aldeles utmerket sted, men etter at rekkehuset var kjøpt var det kun penger igjen til betongstein.
Jeg nærmest ødela ryggen da jeg la dem, og etter 35 år var min talentløshet som steinlegger åpenbar for alle og enhver.
Hver dag til og fra dagens gjerninger, går jeg gjennom Møhlenpris. Der ble det lagt brostein i fjor. Jeg pratet litt med dem som jobbet med det, og syntes gaten ble riktig så fin. Hvorfor skal bare byen og de som bor der få glede av brostein? Jeg antar at jeg er med å betale gildet over skatteseddelen. Kanskje jeg skulle spandere på meg brostein?
Navnet på firmaet som gjorde jobben sto på gravemaskinen, av naturlige årsaker. Jeg er ikke av den typen som handler raskt og impulsivt. Likevel, da jeg så en fantastisk brosteinsinngang i Sandviken og fikk vite at jobben var gjort av de med navnet på gravemaskinen, bestemte jeg meg. Koste hva det koste vil. Nå skulle folket ha brostein.
Jeg målte opp mine 30 kvadratmeter og sendte forespørsel. Selgeren som kom var hyggelig og grei, men var nok litt skeptisk. De fleste trekker seg når de får høre prisen. Jeg slo til.
I tillegg til fin stein skulle de heve underlaget litt slik at utfordringer med nedbør ble en saga blott. Jobben var liten for dem, men et stort steg i riktig retning for meg. De sa de skulle ta den innimellom andre oppdrag.
Så sa det bang og tonnevis med stein lå utenfor. De var helt grå. Jeg hadde jo bestilt med fargespill. Steinleggeren så på meg og smilte. Han spylte steinene og de vakreste farger og mønstre viste seg. Selgeren, som hadde hørt mine innsigelser om steinen, ringte også. Han forklarte at jeg hadde fått finere steiner enn bestilt. Nå skulle det legges et stykke av Jonsvollsgaten utenfor huset mitt. Det skulle min far ha visst. Ikke nok med det, på grunn av betongarbeider i Olav Kyrres gate hadde jeg fått de beste steinleggerne jeg kunne ønske meg.
Strålende, men flaksen stoppet ikke der. Steinleggeren viste seg å være en dyktig pedagog. Med koronakontor kunne jeg bruke hvert ledig øyeblikk til å se og spørre om hva de gjorde og hvorfor. Stakkars mann. Fire dager med mas. Jeg ble utlært steinlegger. I hvert fall i teorien.
Det startet med å gjøre grunnarbeidet nærmest om igjen. Med spett fant og fjernet de alle store steiner i grunnen. Så la de på masse, komprimerte og grov en ramme hvor det ble støpt ned vakker kantstein i granitt. Rundt avløpsrør ble det støpt pene halvsirkler med brostein.
Så kom det singel? Jeg hadde jo sett at brostein legges i sand. Vel, det gjøres i byene hvor de må tas opp med jevne mellomrom. Her bygges det for evigheten og singel gjør susen.
Jeg ønsket brosteinen lagt i buer. Ifølge empiri skal buene legges oppover for å drenere vann. Jeg valgte motsatt av estetiske årsaker. Det har ikke gitt problemer så langt, men en idé til en forskningsartikkel hvor denne sedvanens verdi kan testes.
Så starter noen av de lykkeligste dagene i mitt liv. Jeg fikk gleden av å se dyktige fagfolk i aksjon, og de fortalte hva de gjorde. Først ble det målt, slik at buene ble i harmoni med huset. Så startet selve leggingen av brosteinen. Hver eneste stein ble snudd og vurdert. Steinleggeren tenker fem steiner fremover og starter med den som er midt i buen. I kanten mot rammen, ble steinene delt slik at de passet som de siste biter i et puslespill.
Som en siste hilsen til barndommen, ble det lagt betong mellom steinene. Ikke like vakkert som sand, men et varig vern mot naturens herjinger. Etter endt arbeid ble det nulløl med noe til i skyggen. Det er kjekt å være sammen med dem som bygger landet.
Hva kostet så denne klassereisen fra asfalt til brostein? 3000 kroner kvadratmeteren. Du synes kanskje det er dyrt, men det er en tiendedel av kvadratmeterprisen for den billigste leilighet med linoleum på gulvet.
Jeg synes det er flott at Bergen holder sine brosteinstradisjoner i hevd, men kommunen må også få opp øynene for at det lever mennesker også utenfor sentrum. Sosiale forskjeller kan faktisk måles ved å se på underlaget vi trår på.
Tror du meg ikke, så ta først en tur i Lagunen, så til Sartor senter og end opp i Oasen. Fra polert stein til store løse betongheller som innrammer bed fulle av ugress. Vi fortjener bedre, og vi har flinke folk som kan gjøre jobben og som kan sørge for at faget føres videre til kommende generasjoner. Vakre omgivelser til alle, nå.
