Min pappa, doktoren
Dersom legeyrket hadde sett ut slik det gjør i dag for 35 år siden, hadde kanskje aldri doktor Bjørnestad eksistert slik vi og alle andre kjenner ham.
- Datter
Denne artikkelen er over ett år gammelDebattPekefingeren treffer bokstav for bokstav. Et blikk opp på skjermen, så ny bokstav. Touchmetoden eksisterer ikke i denne lille verdenen jeg observerer. Ting tar tid. Det tenkes litt. Hånden stryker over hodet. Så trykkes det videre.
Vi må 27 år tilbake i tid. På et lite kontor, ved Helleveien legekontor. Kanskje var vi ferdige på skolen, og ventet. Mulig skulle det bare skulle gjøres unna noen småting som det ikke var blitt tid til i arbeidstiden. For oss ble det likevel som en liten ekspedisjon de gangene vi var her. Skjelett som viste kroppen, stetoskop til å lytte med, sprøyter og munnbind. Bokstaver på veggen. Spennende å se om vi fortsatt klarte å se de minste bokstavene.
Mange spørsmål, og nesten alltid et svar å få. Tålmodigheten og kunnskapen til denne kloke personen kan gå milevis lengre enn noen andres. Trygg og tenkende. I stolen foran skjermen sitter denne rolige doktoren, som også er pappaen min. På blokken skribles det ned noe med helt uforståelig skrift.
Jeg undres om noen opp igjennom har forstått hva han har skrevet, eller om alle rundt faktisk har lært seg å tyde dette skriftspråket. I mange år har han lyttet, hjulpet og skapt trygghet, i så mange liv.
Som fastlege til flere tusenvis pasienter har han utvist tålmodighet og hjelp, dag etter dag, i 34 år. Opplevelsen min er nokså lik når jeg entrer legekontoret hans i dag, i voksen alder. I dagens samfunn går ting i rasende fart. Det sendes flere millioner e-poster i sekundet. Men ikke i denne lille verden. Så slår det meg plutselig nå, litt sånn åpenbarende: Hvilken gevinst vil det gi at en doktor skal ha effektivitet og digitale ferdigheter som prioritet? Vil ikke det gå på bekostning av noe annet mye viktigere?
Ingen ledige fastlegar når tusenvis av studentar gjer sitt inntog: – Eg har gitt opp
Hjemme i huset vårt i Sandviken kan jeg minnes kveldene da den stasjonære røde hjemmetelefonen ble flyttet og plugget i, og en madrass plassert ved siden av. Midt i stuen. Her la pappa seg når vi andre krøp i seng, når mørket kom, de gangene han var bakvakt om natten. I gangen sto legekofferten klar. En stor koffert i skinn med sånn kode som klapset opp to låser. Jeg husker den var tung. Full av lege-ting, og trygghet.
Jeg husker også utstrakt bruk av hjemmebesøk til dem som ikke klarte, eller vegret seg for, å komme seg til legekontoret. Tenk å sette pasienten så til de grader i sentrum at man tok seg tid. Pappa sluttet aldri med dette, til tross for økende arbeidsmengde.
Andre dager minnes jeg at han hadde en slik rullerende skiftvakt på legevakten. Her hjalp han de menneskene som hadde vært uheldige etter at de ordinære legekontorene hadde stengt for dagen. En fiskekrok, betennelser, brudd, eksem.
Det var ofte torsdager, på kvelden, og pappa kjøpte seg alltid digre skillingsboller på Baker Brun. Alltid fire stykker. Sikkert et sånt tilbud som han takket ja til. Og stort sett var det med noen ekstra boller hjem etter endt vakt. Rart hvordan et slikt minne, egentlig uten betydning i den store sammenheng, kan sitte så sterkt.
Den store legekofferten ble transportert til og fra jobb, hver dag, ofte seks dager i uken. Fra Helleveien gikk veien videre til Åsane legekontor. Ansvaret bar han med seg hele tiden. Styreleder, innkjøper, kasserer, hjelperen. Det aller største «ja-mennesket», med hjerte utenpå uniformen. Alltid.
Når jeg mimrer gjennom livet, har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt stoppet på gaten eller i butikken fordi jeg «må jo være datteren til doktor Bjørnestad?» Hvor lik jeg er. Hvor mye de setter pris på ham. Hvor fantastisk flink han er. Og at jeg må hilse hjem til ham. Litt rart egentlig, det er jo bare legen deres?
For noen år siden, midt i en travel hverdag med mine to sønner, husker jeg at pappa plutselig sa: «Jeg angrer egentlig på at jeg jobbet så mye da dere var små». Jeg forsøkte å minnes at pappa jobbet mye og ikke var nok til stede nok, slik han selv tydeligvis følte på.
Sannheten er at jeg ikke delte denne opplevelsen. Han var alltid på avslutninger, han var lagleder, kjørte på håndballcuper – grytidlig, lagde grøt samtidig som han leste avisen, flettet oss når mamma hadde tidligvakt (prøvde i hvert fall). Etter en lang dag leste han ofte bok når vi skulle legge oss.
Da satt han i gangen, midt mellom rommene våre, slik at vi begge hørte. Selv har jeg også kjent på travle hverdager og dårlig samvittighet for alt man ikke rakk. Likevel slår det meg at dette blir underordnet. Man husker ikke alle dagene, alle hendelsene og alle feilene. Man tar med seg det som er viktigst, det som betyr mest, det som har satt spor. Tryggheten, omsorgen, roen og tilstedeværelsen.
Denne fastlegen rekker å hente og levere i barnehage – hver dag
De siste 30 årene har fastlegeyrket endret seg til å bli et ledd i en overbelastet næringskjede. Papirarbeidet har spist opp det menneskelige, og fastlegeordningen har fått hard medfart. Mange får ikke oppleve disse doktorene som ser mennesket og kan ta seg den tiden som kreves. Som pappaen min, som egentlig bare ville lukke den PC-en, fjerne alt papirarbeidet og jobbe med mennesket.
Et googlesøk beskriver en dyktig, jovial og medmenneskelig lege som anbefales på det sterkeste. En lege av den «gode gamle skolen» som gjør at man føler seg hørt, trygg og ivaretatt. En som tar seg skikkelig tid til pasientene sine. Dersom legeyrket hadde sett ut slik det gjør i dag, for 35 år siden, hadde kanskje aldri doktor Bjørnestad eksistert slik vi og alle andre kjenner ham?
Nylig ble pappa pensjonert, etter tålmodig ventetid, og han står nå ved et nytt veiskille. Jobben som fastlege er lagt på hyllen, og det vil plutselig bli mye mer tid. Tid til å bryne seg på matte og historiske «grubliser» med barnebarn, svømming i Nordnes sjøbad og besøk på Naturhistorisk museum. Heldige oss, som nå kan få enda mer tid sammen med den jeg kjenner som har jobbet mest av alle, men som like fullt alltid skapte tryggheten for meg.
