Byrådet ønsker ikke at vi engasjerer oss

De sier at trasévalget ikke er tatt. Samtidig sier de at de vil kjøpe huset vårt i morgen.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg husker min første tur i Fløen. Plutselig, nesten midt i byen, midt iblant tradisjonelle blokker og fantastiske villaer åpnet det seg en grønn lunge. Den var full av mennesker, store og små, alle med spader og redskaper. Smilende, under noen fantastiske store og flotte trær. Jeg ble nysgjerrig. Noe sånt hadde jeg aldri sett før. Midt i byen.

Senere var jeg så heldig å få flytte dit. Jeg lærte at dette var parseller. Et sted jeg kunne leie en hageflekk, dyrke mine egne blomster og grønnsaker, bli skitten på hendene. Midt i byen. En slik ville jeg og ha. Men det var mange som ville ha. Ventelisten var lang.

Endelig en dag ble det min tur. Endelig fikk jeg utdelt min flekk. Den var fryktelig stor. Hele 50 kvadrat. Og den trengte fullstendig opprydding. Det var bare gress der, og nå skulle jeg dyrke grønnsaker. Jeg så for meg at jeg burde få tak i en gravemaskin. Men mannen som ga meg parsellen fortalte at jorden var fredet. Jeg måtte for all del ikke grave mer enn en halv meter ned. Det var kongsgården som lå under. Jeg fikk historien om gården samtidig som jeg så ærbødigheten til de andre rundt meg. Nei, dette tullet vi ikke med. Dette var alvor, her skal man ha respekt for historien. Jeg fant frem spaden og snudde jorden med håndmakt. Kjente på svetten, kjente på solen, kjente på jorden, kjente på slitet, og tenkte på at dette gjorde noen på samme måte for sikkert 1000 år siden. Kanskje var det til og med en som gravde jorden på akkurat sammen flekken.

Les også

Slik blir Bybanen til Fyllingsdalen

Vi kjøpte settepoteter. Skikkelig vare. Her tuller man ikke. Tenkte at endelig skulle vår sønn lære å like poter. Han var ivrig. Øynene var store da vi noen måneder senere gravde potetene opp igjen. Den ene poteten han hadde lagt i jorden var blitt mange. Han vasket dem, var med og kokte dem. Og han spiste dem. Men det var skogen bak parsellhagen som var hans favoritt. Trærne som kunne klatres i. Slengdissen. Alle kvistene han og de andre barna kunne lage noe av. Ofte lekte de at de var soldater som sloss for Kong Harald Hårfagre.

Vi fortalte at de måtte behandle trærne med respekt. De var gamle. Vi gikk på oppdagelsesferd i skogen. Fant mange gjengrodde stier og spor etter gamle veier. Gamle veier fra kongsgården ble vi fortalt. Gamle stier vi ikke måtte ødelegge. Her hadde mange barn lekt før ham. Kongens barn, slavenes barn. De hadde og sikkert lekt med pil og bue. De hadde også klatret i trærne. Kanskje i det samme treet. Barna i Fløen har lært seg å behandle skogen med samme respekt som vi har lært å behandle parsellhagen. Det er egne regler som gjelder når du kjenner spor av historien i hvert vindpust.

Når jeg forteller at jeg bor i Fløen er det ikke få som svarer: «Der hadde vi parsell da vi var små.» Der var hele familien i arbeid. Der fikk familien grønnsaker og bær. Parsellhagen var viktig for familiens kosthold. Parsellhagen var viktig for dem som vokste opp på Landås, Kronstad og Minde i lang tid etter krigen. Deres fortellinger gir oss levende beskrivelser av hvor mye tyngre det var å vokse opp for bare 50 -60 år siden. Fortellingene viser oss at utviklingen har gått rivende fort. Parsellhagen bringer frem minner det er verdt å ta med seg.

I løpet av de siste årene har det kommet mange barn til Fløen. Mange barn har den gamle skogen som sin lekeplass. Men nå skal trærne bort. Bybanen skal ta dem. Parsellhagen, den grønne lungen, skal jevnes med jorden. På spørsmål til Bybanekontoret om de legger matjord tilbake, svarer de at de rydder opp etter seg. Det blir arkeologiske utgravinger. Når det er gjort blir stedet frigitt. Da er historien borte. Da kan det bygges boliger. Folket ønsker en fortetning i sentrum. Da må det grønne vekk. Historien som ligger i stedet kan vi flytte med tingene som ligger i jorden, bare vi er forsiktig når vi graver dem opp.

Eller?

Dette er planer Bybanekontoret ikke ønsker at vi forteller om. De sier at trasévalget ikke er tatt, men samtidig sier de at de vil kjøpe huset vårt i morgen. For sannsynligheten er så stor for at det er denne traseen de velger. De ønsker ikke oppstuss rundt dette. De ønsker ikke å gå ut med informasjon. De ønsker ikke at folket skal engasjere seg. De ønsker ikke at folk skal påvirke. For Bybanen har det travelt. Hvis de skal la folket bestemme traseen til Bybanen, tar det utbyggingen av Bybanen for lang tid. Det er best at Bybanen får bestemme selv. Det er snakk om viktige arbeidsplasser. Kompetansen må ivaretas. Da er det ikke tid til å utarbeide helhetlige planer. Planer som både ivaretar byplanlegging, samferdsel og folket som bor i byen. I Bergen tar vi det stykkevis og delt. Det er det vi er best på her i denne byen vi er så stolt av.