Unge skal få bedre hjelp
Unge må få hjelp den dagen, den timen eller det minuttet de tar mot til seg og ber om det.
Denne artikkelen er over seks år gammelDebattBåde politikere og fagfolk har vent seg til det lange og litt krøkkete ordet. «Vi trenger gode lavterskeltilbud», sier vi. Lavterskeltilbud har blitt tidens melodi. Med god grunn, faktisk. Vi trenger tjenester det er lett å oppsøke. Men selv lave terskler kan noen ganger hindre mennesker i å søke hjelp.
Derfor er det noen ganger riktig å fjerne dem helt.
Forrige uke la jeg frem en ny strategi for psykisk helse. Det gjorde jeg på et sted som ikke var tilfeldig valgt – Ung Arena i bydel gamle Oslo. Hit kan unge komme helt uten henvisning og helt uten avtale. De får alltid noen å snakke med, og velger selv om det skal skje ansikt til ansikt, utenfor lokalene, i lokalene, på telefon eller på chat. Den første kontakten er med erfarne frivillige, men det er psykolog til stede hver eneste dag og overgangen til behandling i barne- og ungdomspsykiatrien er sømløs.
Det er et tilbud helt uten terskel. Slike tilbud vil jeg ha i hele landet.
Livet bak fasaden: Hvorfor lar vi andre tro at alt er fint og flott når sannheten er en annen?
Det finnes ingen grunn til å klage på dagens unge. De lever sunnere, bryter loven sjeldnere og fikser skolen bedre enn noen unge før dem. Men vi har grunn til å være bekymret. Mange av dagens barn og unge sliter psykisk. De sliter med stress, press og følelsen av å ikke være gode nok. De sliter med angst og depresjon.
Da jeg vokste opp fikk vi beskjed om at vi måtte bli noe. Unge i dag får beskjed om at de kan bli hva som helst. Det høres fint ut, men det legger en stor bør på mange av dem. For når du kan bli hva som helst er jo ingenting godt nok.
Den nye strategien om psykisk helse handler om hvordan vi kan forebygge og behandle psykiske lidelser i alle aldersgrupper og i ulike sektorer i samfunnet. Den vier mye plass til barn og unge.
Studentliv: – Jeg løy jeg på telefon til familien og fortalte at jeg hadde det helt supert, at jeg stortrivdes, og at jeg hadde fått flust av nye fantastiske venner.
Vi må gjøre to ting: Forebygge mer og behandle raskere.
Vi må sørge for at de som vokser opp i dag lærer at vi alle har en psykisk helse. De fleste barn og unge vet at et vondt kne eller en sår hals er en naturlig del av livet. De vet at smerten som oftest går over av seg selv. Men ikke alle barn og unge vet at vonde følelser også er en naturlig del av livet. De vet ikke at også denne typen smerte også ofte går over av seg selv.
Mer kunnskap og mer åpenhet om psykisk helse vil forebygge sykdom og gjøre det litt lettere å manøvrere i oppoverbakkene og nedoverbakkene i livet.
Dette er den viktigste årsaken til at vi har styrket skolehelsetjenesten og helsestasjonene og sørget for flere psykologer i kommunene. Temaet livsmestring skal også inn i flere fag på skolen.
Forebygging av psykiske lidelser skjer ikke først og fremst i helsetjenesten. Den finner sted i barnehager og på skoler der barn og unge får utfordringene og omsorgen de trenger. Den skjer på lekeplasser og idrettsplasser i lokalsamfunnet. Den skjer ved matbordet hjemme der barnet eller tenåringen blir både mett og sett.
Det er viktig å lage en strategi for psykisk helse. Da tegner vi opp kartet. Men alle som skal ut på tur vet at vi ikke kommer frem bare ved hjelp at et kart. Vi trenger både gode sko, tursekk og en ekstra jakke i tilfelle regn. Derfor sier Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre at vi også skal fylle sekken slik at vi kommer frem. Vi lover at vi i 2018 skal legge frem en forpliktende opptrappingsplan for barns og unges psykiske helse.
Feilslått «åpenhet» om psykisk helse
Mange barn og unge som sliter psykisk har behov for behandling. For mange må vente for lenge på hjelp. De har det vondt når de venter. De setter livet på vent.
«Jeg sliter utrolig med selvskading og akkurat nå har jeg en stor trang til å kutte meg sterkt. Jeg har lyst til å avslutte livet mitt! Kan dere plis hjelpe meg?», skriver en jente på 15 år på Ung.no, en nettside der ungdom kan spørre om ting de lurer på.
En annen 14-åring skriver:
«Jeg har angst i snart 2 år. Dette har vært de tøffeste årene jeg har måttet gått gjennom, angst er så slitsomt når man plutselig blir utrolig kvalm, kaster opp, kaldsvetter, hjertebank, svimmel vet ikke om det bare er meg men jeg får også veldig mye spytt i munn og da er det noen ganger vanskeligere å puste».
Ungdommene får kloke svar fra fagfolk. De blir ofte rådet til å snakke med helsesøster eller å ta kontakt med fastlege for å bli henvist til psykolog.
Jeg håper og tror at mange unge får god hjelp på denne måten. Men for dem som knapt tør å snakke om de vonde tankene og den skremmende angsten kan det være vanskelig å gjøre avtaler i helsetjenesten eller forklare en fastlege de ikke kjenner hvorfor de trenger time hos psykolog.
Skal vi sørge for at barn og unge som sliter får hjelp så tidlig som mulig, er vi nødt til å bygge opp tilbud helt uten terskler. Tilbud der de får hjelp akkurat den dagen, den timen eller det minuttet de tør å be om det.
