Derfor er homokampen min kamp
Du kan ikke skjule hudfargen din. Familien din blir ikke overrasket over den du er. Seksuell legning derimot.
- Stortingsrepresentant Høyre
Denne artikkelen er over syv år gammelDebattI april i år hadde jeg gleden av å være ordstyrer på landsmøtet til Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) – nå FRI – foreningen for kjønns— og seksualitetsmangfold. Vi spøkte litt med hvorfor en middelaldrende, heterofilt gift kvinne var interessert i spørsmål knyttet til seksualitetsmangfold. Hva har de noen gang gjort for meg, liksom?
Jeg har alltid tenkt at fra da jeg første gang stemte for homofilt partnerskap som landsmøtedelegat i et ungdomsparti i 1990, så har dette handlet om respekten for enkeltmenneskets frihet og forskjellighet. Det var så enkelt. Det var så intellektuelt enkelt at jeg egentlig aldri hadde noen forståelse for at det fantes motstand eller fordommer. Jeg kunne bare ikke fatte at dette var noe verken staten eller andre skulle bry seg med. Jeg skjønte ikke symbolikken i vedtaket eller reaksjonene på det.
På samme måte som jeg har ment at det er helt naturlig å være anti-rasist og feminist. Jeg har satt individet i sentrum, og mener at dette er naturlig utledet av det. Derfor har jeg alltid vært opprørt og forbanna over fordommer, rasisme og diskriminering.
Les de tre sterke vinnertekstene i BTs skrivekonkurranse:
Historier fra Haukeland
Men etter hvert ble prinsippene mer levende. Da en venn av meg fortalte at han var homo, sa jeg bare så bra for deg, skålte og bablet videre. Først senere fortalte noen meg at jeg var den første av de gamle vennene han sa det til. Fordi han regnet meg som den mest liberale, og at det derfor var lettest. Jeg trodde det bare var for at jeg skulle være informert.
Det begynte sakte, men sikkert å krype inn at dette var vanskelig. Det var så lett for meg å trekke på skuldrene, skåle og gå videre. Deres demoner var ikke mine. Deres demoner var andre venner, bekjente – og kanskje mest av alt, familie. Rasisme spiller i en annen kategori. Du kan ikke skjule hudfargen din. Familien din blir ikke overrasket over den du er. Seksuell legning derimot.
Les mer om:
På landsmøtet til LLH/FRI hadde Skeivt Arkiv interessante, morsomme og rørende innslag om skeiv historie i Norge. De mest interessante og rørende innslagene sto deltakerne for selv. Som da Kennth Brophy, som pioner i norsk homohistorie, ble utnevnt til æresmedlem av LLH/FRI og selv fortalte at han ble spyttet etter som åpen homofil i Bergen omtrent på den tiden da jeg selv ble født. Jeg ble selvsagt rasende på hans vegne. Som jeg har vært ved tanken av at noen skulle gjøre det samme mot mine venner de siste tjue årene.
Men kampen for kjønns— og seksualitetsmangfold er større enn det. Det handler faktisk også om min rett til å være meg, hvor lite spennende det skulle være. Som heterofil, norskfødt hvit kvinne er jeg usedvanlig privilegert. Men jeg vet også at frihet, likeverd og like rettigheter ikke kan tas for gitt. Vi kjenner Martin Niemöllers dikt der jeg-personen ikke protesterte da «de» kom for å ta jødene, for han var ikke jøde. Han protesterte ikke da de tok kommunistene eller fagforeningsmedlemmene, for han var ingen av delene. Da de kom for å ta de homofile protesterte han heller ikke, for han var ikke homofil. Da de kom for å ta han var det ingen igjen til å kunne protestere.
Knut Natskår Svihus skal feire kjærligheten under Regnbuedagene i Bergen.
Mobiliserer før homoparade
Samfunnet står ovenfor store utfordringer der ulike mennesker med ulik bakgrunn vil gnisse mot hverandre i verdi— og likestillingsspørsmål. Husker jeg rett, så var det få med minoritetsbakgrunn på FRIs landsmøte. Og selv om vi hadde det gøy med at regionen LLH Sør nå kom til å hete FRI Sør, så finnes det små kristne samfunn på Sørlandet der det ikke er gitt at liberale verdier og aksept for enkeltindividets frihet står fremst. Parallelt med det samfunnet jeg føler jeg lever i, finnes det enklaver der konformitet og kontroll lever side om side, både i minoritet- og majoritetsmiljøer. I tillegg må vi som selv tror vi er liberale og frie også utfordres på holdninger, og utfordre tilbake på hva som er særrettigheter vi bør være forsiktig med og hva som er individuelle rettigheter som skal omfavne alle.
Mine rettigheter som enkeltindivid sørger for et mangfold fordi alle omfavnes av de samme rettighetene. Hver eneste gang et menneske trakasseres, diskrimineres eller sjikaneres på bakgrunn av hvem de er, så er det mangfoldet og vårt samfunn som trakasseres, diskrimineres og sjikaneres. Hver eneste gang en homofil spyttes etter, spyttes mine rettigheter på.
Den største tabben som ble gjort i likestillingsdebatten på 70-tallet var å kalle den kvinnefrigjøring. Som om ikke det at kvinner går ut i arbeidslivet bidrar til frigjøring av mannens påtvungne rolle som økonomisk ansvarlig for hele familien, et kjønnsrollemønster som begrenser hans livsvalg like mye som hennes. På samme måte er rettigheter knytta til kjønns- og seksualitetsmangfold like relevante for mine rettigheter. Begrenses noen menneskers rettigheter, begrenses alle. Fordi det påvirker hele samfunnet rundt. Når mennesker ikke får lov å være den de er, får vi ikke lov å møte hverandre slik vi er. Da bygger vi menneskelige relasjoner på løgn og redsel for hverandres fordommer. Et slikt samfunn vil ikke jeg leve i. Jeg forbeholder meg selvsagt retten til ikke å like folk jeg møter, uavhengig av kjønn, religion, hudfarge og seksuell orientering. Men jeg foretrekker å trekke den slutningen selv – ikke fordi samfunnet mener at jeg skal det.
Debatt: Når kirken nå vil innføre ny lære om ekteskapet og homofilt samliv, må vi velge:
Bibelens ord eller biskopenes løsning
Vi pleide å si at i liberalismen var min frihet begrenset av din frihet. Jeg kan ikke gjøre som jeg vil dersom det går utover deg og dine rettigheter. Men jeg mener også at min frihet begrenses dersom din frihet blir begrenset. Derfor må med nødvendighet andres kamp for frihet også være min. Når homobevegelsen jobber for sine rettigheter, jobber de også for mine. Så de som lar regnbueflagget vaie i vinden under regnbuedagene denne uka i Bergen, flagger for frihet, likeverd og respekt for hvert enkelt menneske for hvem de er – uansett hvem de er. De representerer noe større enn seg selv. De representerer oss alle.
