Rekk ut en hånd - ikke en bot

Ruspolitikken vår lukter surt. Den er utgått på dato.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg ønsker meg en human, verdig og samfunnsøkonomisk forsvarlig ruspolitikk. Men nå er vi på villspor; vi har mistet retningen.

Jeg leste nylig et innlegg i BT av Knut T. Reinås, lederen i Forening mot Rusgift. Her stiller Reinås det betimelige spørsmålet: Vil vi virkelig ha en stor gruppe legale heroinbrukere i Bergen?

Det eneste jeg kan tenke meg som bakgrunn for Reinås tanker, er en moraliserende holdning om at vi ikke kan ha et samfunn hvor vi aksepterer narkotika. Mange forsøker altså å avlive debatten om avkriminalisering, ved å spille på folks moral.

Men hvordan er en gruppe legale heroinavhengige verre enn en gruppe illegale heroinavhengige?

En idé om et samfunn fritt for narkotika er ikke forenlig med realiteten. Vi er alle bedre tjent med at de rusavhengige er legale, fremfor illegale.

Les også

Kritikk av Mina Gerhardsen: Øynene lukket

Mange setter likhetstegn mellom aksept og økt rusproblematikk. Jeg mener at aksept må ufarliggjøres. Vi må akseptere at narkotika er en del av samfunnet vårt. Vi må akseptere at utfordringene er vanskelige og sammensatte, og vi må slå oss til ro med at det ikke finnes en fullt ut tilfredsstillende løsning. Alle løsninger og strategier har sine svakheter. Først når vi har godtatt og akseptert dette kan vi stå sammen i jobben om å redde flest mulig ut av rusen, og forebygge at nye kommer til.

Vi kan jobbe for å likestille de rusavhengige med andre syke. Gi dem et verdig tilbud. Tilby dem et sted å være, fremfor å fortelle dem hvor de ikke får være. Vi kan forebygge. Motivere til behandling. Behandle. Rehabilitere og styrke ettervernet. Det er altså en massevis av tiltak vi kan jobbe med, og det eneste denne typen moralisering bidrar til er å kaste bort tid som kunne gått med til å jobbe for de gode løsningene.

Les også

Kronikk: Rusens generasjonskløft

Det strides ikke om at det er i alles interesse at man finner løsninger som er samfunnsøkonomisk forsvarlige. Politikerne regner på kost-nytte-verdien av potensielle tiltak. Mens vi sitter opptatt og fast i en kostnadsanalyse, jages de rusavhengige rundt av politiet. Bøter, varetekt og fengselsstraff. Millioner av kroner går med til å straffeforfølge disse syke menneskene, som uansett ikke er betalingsdyktige. Den som kommer ut med et grønt tall i andre enden av en kost-nytte-vurdering av denne strategien, må gjerne forklare meg det, for jeg får ikke regnestykket til å gå opp.

Som frivillig i rusrelatert arbeid har jeg fått lære rusavhengige og tidligere rusavhengige å kjenne. De uttrykker gjennomgående frustrasjon over det de anser for å være en heksejakt, og et meningsløst pengesløseri. De drømmer om at de samme midlene skal gå med til tiltak som ivaretar dem mens de er syke, som motiverer dem til å ta valget om å bli rusfri, og et støtteapparat som står klart til å hjelpe dem på veien.

Les også

Godt lest innlegg om LAR: Misbruk handler om tilknytning

De trenger et trygt sted å bo, meningsfylte aktiviteter og en behandling som ikke bare handler om avrusning. En må i like stor grad vektlegge de bakenforliggende årsakene til rusproblemene. Istedenfor spiser bøtene, soningen og den evigvoksende gjelden av både livslysten og motivasjonen til å komme seg ut av avhengigheten.

Straffeforfølgning er ikke en human og verdig løsning. Ei heller er den samfunnsøkonomisk forsvarlig.

Jeg ønsker meg en mer løsning- og realitetsorientert ruspolitisk debatt. Jeg tror at løsningene først og fremst vil ledes frem ved å se på det man enes om, og ikke det motsatte. Mange er mest opptatt av å påpeke svakheter ved foreslåtte løsningsalternativer, og stagnerer i debatten. I mellomtiden går 260 liv tapt hvert år.

Ruspolitikken vår lukter surt. Den er utgått på dato. Vi har gått straffeforfølgningens vei siden heroinens inntog i det norske samfunnet. Vi er nummer to i Europa når det kommer til antall overdosedødsfall. Det er på tide å gi fra seg denne andreplassen og bli verdensmestere i forebygging, sammensatt behandling, rehabilitering og ettervern.

• Send oss dine meninger til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!