Hva vi alle har å lære av min farmor

De fleste av oss aner ikke hva en vanskelig hverdag er.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Når regnet pisker på ruten om morgenen, kaffen velter på kjøkkenbenken og Bybanen er full – da tenker jeg på deg, farmor. Og jeg undrer meg over hvordan styrke, utholdenhet og stamina forsvant på knappe to generasjoner.

Da du fødte ditt første barn, sa jordmoren at du ikke måtte skrike i smerte. Så da gjorde du ikke det. Senere hadde du tre små barn hjemme og en nyfødt på sykehus. Du tok bussen frem og tilbake tre ganger om dagen. Du vasket klær for hånd til fem barn og jobbet kveldsskift når ungene var lagt.

– Ingenting går min vei i dag, sier jeg høyt til mine kollegaer. Kopimaskinen printer litt skeivt, og det tok dessuten utrolig lang tid før det kalde vannet kom i springen. Åh, hva skal vi ha til middag i dag, da?

Jeg vet ikke om alt var bedre før, eller om vi bare tålte mer før. Jeg vet bare at det som var en vanlig hverdag for farmor hadde vært ulevelig for meg.

Det er selvfølgelig bra at ting er blitt lettere for oss, men det kan nesten virke som vi tåler mindre, jo bedre vi får det. Vi snakker om tidsklemma, tøffe dager på jobb og aktive barn. (Og når de ikke er aktive, klager vi på det òg.) De fleste av oss aner ikke hva en vanskelig hverdag er. Og vi har kanskje ikke så dårlig tid heller.

Hva skjer egentlig med oss når vi flytter grensen for hva som oppleves som motstand?

Farmor oppfostret fem barn uten varmt vann. Jeg kan ikke engang huske sist jeg frøs litt. En for kort iPhone-lader er nok til at jeg blir motløs. En platetopp uten induksjon tar tålmodigheten fra meg. Ting vi har brukt tusenvis av år på å lære, er glemt på en drøy mannsalder.

Forventninger kan være et stikkord. Med kontinuerlig høy comfort, vokser forventningene seg skyhøye. Det er derfor vi går på «babyshower» og feirer barn som ikke er født, fordi vi har en forventning om at alt skal gå bra, alltid. Og så får vi sjokk når det ikke går sånn.

Ubehag er ikke lenger en forventet del av et godt liv. Ungene streamer barne-TV i bilen på vei til butikken, for de må jo for guds skyld ikke kjede seg, og hvem vasker vel sitt eget hus lenger? Farmor gjør. På tross av gikten.

Les også

De har til sammen 1582 år med livserfaring. Hva ville de gjort annerledes?

Noe har definitivt skjedd, idet bekymringen endret seg fra «om vi skal spise middag» til «hva skal vi spise til middag». Overflatiske problemer går inn på oss og gjør oss ute av stand til å skille det viktige fra det uvesentlige.

Da blir små problemer store. Da blir norsk vintervær til Sibir-kulde og reality-kjendiser kalt for legender. Kanskje har vi godt av en skikkelig rekalibrering. Jeg innrømmer det gjerne. For hvis definisjonen på en dårlig morgen er ståplass på Bybanen, ja, da må vi skjerpe oss.

Farmor lar seg ikke kave opp av en knust kaffekopp. Hun plukker opp, begynner på nytt og tenker «sånn var det i dag». Farmor trenger ikke mindfulness for å være i balanse. Hun vet godt at livet er både motvind og medvind. At det vonde passerer. Og at det gode kommer og går.

I dag kan vi søke opp alt vi trenger hjelp til på et øyeblikk, og vi glemmer det like fort. Farmor trenger ikke Youtube. Farmor prøver seg frem til hun får det til.

Farmor gir aldri opp.

Og da du ble hentet i ambulanse med akutt hjerneblødning, ga du heller aldri opp. De sa du ikke ville bli frisk. Fire måneder senere var du tilbake. Styrke, utholdenhet og stamina. Det er farmor som burde turnert rundt med foredrag. Det er av deg vi virkelig har behov for å lære noe av.

Jeg tror mange av oss har en sånn farmor, og jeg tror flere kan la seg inspirere av sine besteforeldre. Tenk på det! Styrken ligger altså rett der bak i tiden. Enn så lenge.

Så tørk opp kaffesølet, ta på regntøy og vær glad for at Bybanen har ståplasser. Aksepter motstand som en naturlig del av et godt liv. Så kanskje ikke tacokvelden er ødelagt neste gang du kjøper en avokado som viser seg å være brun.