Jeg er lege. Jeg gjør feil.
Hvis jeg skader en nerve under en operasjon, kan pasienten få en lammelse for resten av livet.
- Sykehuslege og redaktør for Yngreleger.no
Denne artikkelen er over seks år gammelDebattJeg er ortoped. Hvis jeg skader en nerve under en operasjon, kan pasienten få en lammelse for resten av livet. Hvis jeg feiltolker symptomer, kan riktig behandling forsinkes. Hvis jeg ikke oppdager at den forvirrede oldemoren med brudd i kneet også hadde slått hodet, kan hun få en hjerneskade hvis jeg foreskriver standard blodfortynnende. I ytterste konsekvens kan hun dø, og det vil være min feil.
Hvis jeg gjør en feil på jobb, vet jeg godt at det sitter igjen en pasient som kanskje aldri blir bra. Når jeg påfører en pasient en skade eller gjør en vurdering som forverrer prognosen, må jeg leve med det og prøve å unngå at det skjer igjen.
I 2013 ble en pasient med sukkersyke innlagt til observasjon for magesmerter på et sykehus i Danmark. Det ble ikke målt blodsukker i akuttmottaket, og legen sier hun ga beskjed til sykepleieren som overtok pasienten om å kontrollere det. Sykepleieren benekter dette, og legen tok ikke kontakt i løpet av vakten for å forsikre seg om at blodsukkeret var målt. Etter noen uker i koma døde pasienten på grunn av komplikasjoner av lavt blodsukker.
Behovet for å dobbeltkontrollere alle beskjeder og forordninger gjorde at legen ikke klarte å fungere som kirurg og hun ble forsker. I september i år ble hun dømt for grov forsømmelse av en sivil domstol. Hun ble dømt for ikke å dokumentere i pasientjournal og for ikke å ha forsikret seg om at blodsukkermålingen var utført. For pasienten hadde et journalnotat sannsynligvis ikke endret noen ting siden sykepleieren uansett ikke åpnet pasientjournalen.
– Når du sier at noe er galt med Ole, stoler jeg på deg, sa legen. Det reddet guttet min.
Dommen har ført til fortvilelse blant yngre leger i Danmark. De mener en enkeltlege er gjort til syndebukk for en presset driftssituasjon der menneskelige feil av og til vil skje. Hvem tjener på at enkeltleger straffes for feil som, hvis man skal være ærlig, skjer hver eneste dag?
Den daglige pasientbehandlingen i travle sykehus er basert på tillit. Jeg gir beskjed til den som overtar vakten hvis en pasient trenger tett oppfølging. Jeg gir beskjed til en sykepleier hvis en pasient skal ha antibiotika. Jeg forordner smertestillende basert på pleiepersonalets vurderinger. Jeg dobbeltsjekker sjelden.
Kontinuerlig dokumentasjon er flott hvis sykehuset får et tilsyn, for da er det slik at alt som ikke er dokumentert anses ugjort. Fra pasientbehandlingens ståsted er ikke nitid dokumentasjon alltid hensiktsmessig. Det er mye viktigere i en hektisk behandlingssituasjon å ha kvalifisert helsepersonell som tar ansvar og som har kapasitet til å følge opp beskjeder som gis.
Et slikt tillitsbasert system gir av og til feil, en sjelden gang alvorlige feil. Nitid og kontinuerlig dokumentasjon vil dessverre heller ikke garantere mot feil. Det er ingen automatisk sammenheng mellom grad av dokumentasjon og kvalitet på behandlingen. Den blir bare lettere å måle.
Når jeg har nattevakt, er jeg den eneste legen på min avdeling i ni av timene. Da har jeg ansvar for pasienter i 66 senger. Jeg tar imot, leser og skriver journal på nye pasienter. Jeg møter hardt skadde pasienter og jeg opererer hvis det er nødvendig.
En trøtt lege er en farlig lege
Mens jeg skrev inn og behandlet nye pasienter på vakt forrige onsdag, mottok jeg 27 telefoner mellom kl. 17 og 20.30. De fleste var fra sengepostene. Det ville tatt meg opp til tre minutter hver gang å åpne den elektroniske journalen for å dokumentere konklusjonen etter hver henvendelse.
På store deler av en vanlig vakt skjer det flere ting på én gang. Jeg prioriterer det jeg tror haster mest og stoler på pleiepersonalet. Hvis det roer seg sent på natten, setter jeg meg ned og skriver journalnotater.
En ytterligere vekting fra tillitsbasert samarbeid mot enda mer dokumentering vil først og fremst kreve veldig mange flere på jobb. Sykehusleger i dag er sine egne sekretærer og bruker allerede under halvparten av tiden sin på direkte pasientbehandling. Sykepleierne sitter også i alle ledige, og i mange ikke fullt så ledige stunder, med nesen i en pc for å dokumentere.
Legeforeningens ressurssenter på Modum Bad rapporterer at stadig flere yngre leger tar kontakt fordi de frykter å gjøre feil. «Legetabbe» får 4600 treff på Google. Det er et fryktelig begrep som gir inntrykk av at feil er noe leger tar lett på. Feil er alltid verst for den eller dem som berøres. For legen kan det være en tung bør som man må akseptere som en del av jobben. Ingen er ufeilbarlig.
I Norge er sykehusene lovpålagt å tilrettelegge for at helsepersonell får utført helsehjelpen på en forsvarlig måte. Autorisert helsepersonell på sin side står personlig ansvarlig for å utføre arbeidet sitt som forventet ut ifra kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Djabrail (6) døde etter legetabbe
Av og til er det åpenbart at legen ikke har handlet som forventet ut ifra egne kvalifikasjoner og da må tilsynsmyndighetene inn og vurdere konsekvensene for legen. Men feil kan også skyldes dårlig organisering på mange plan. Det kan skyldes feilvurdering fordi sykdomsbilder av og til er vanskelig å forstå, det kan være uventede komplikasjoner, at en blodsukkermåling i akuttmottaket blir glemt, eller at man ikke fører god nok journal. Det beste man kan gjøre etter en feil, er å ta lærdom av det for å minske risikoen for at det skjer igjen.
I 2016 ble 10.000 meldinger om uønskede hendelser i helsevesenet sendt til meldeordningen i Helsedirektoratet. Noen saker går til Helsetilsynet. Tilsynsmyndighetene vurderer om hendelsen skal få konsekvenser for sykehuset, helsepersonellet eller begge.
Sivile søksmål mot helsepersonell er enn så lenge sjeldne både her i landet og i våre naboland. Etter dommen i Danmark er det opprør. Norske leger kjenner seg igjen i beskrivelsene som kommer frem og sier som de danske legene at «det kunne vært meg!». Hvis dommen blir stående kan mer defensiv medisin med enda mer dokumentasjon, dobbeltsjekking og tilleggsundersøkelser bli resultatet. Hvem vinner egentlig på det?
