Reglene for forbrukslån må strammes kraftig inn

Samfunnet må gi bankene klar beskjed om at dagens praksis ikke er holdbar.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

En kamerat av meg skulle legge ut for flybilletter til en ferietur. Han spurte banken om han kunne utvide grensen på kredittkortet fra 5000 kroner til 10.000 kroner. De tilbød ham en grense på 70.000 kroner. Etter mine begreper er det galskap å tilby en student med både bolig- og studielån, uten heltidsjobb, en slik grense.

En velfungerende økonomi trenger et bankvesen. Både bedrifter og folk har behov for tilgang på kapital. En velfungerende økonomi bør også ha tilgang på usikrede lån i lånemarkedet. Det er mange grunner til at slike lån tjener en hensikt i vårt moderne samfunn, og etterspørsel etter dem er det helt klart.

Men der tradisjonelle lån som boliglån har sikkerhetsmekanismer som sørger for at låntaker etter all sannsynlighet vil kunne betjene lånet, har ikke forbrukslån den samme sikkerheten. Det skaper noen utfordringer. Det kan ikke være særlig tvil om at tilgangen på forbrukslån har så mange negative effekter for så mange, at markedet må reguleres annerledes enn i dag.

Les også

300 «gratis» kredittkort tilbys i Norge: – Rentene gjør at lånet fordobles på tre år

Utgangspunktet for låneavtaler er den alminnelige avtalefriheten. I utgangspunktet kan vi inngå de avtaler vi ønsker, med hvem det skulle være. På enkelte områder er det imidlertid viktig at samfunnet legger noen føringer av hensyn til den svake part. Først og fremst handler det om å unngå enkeltsituasjoner hvor folk ødelegger livene sine ved å pådra seg gjeld de ikke kan betjene.

Det finnes mange eksempler på at bankers utlånsvirksomhet kan få enorme samfunnsøkonomiske konsekvenser. Finanskrisen i USA er et godt eksempel på dette. Ser vi til gjeldsgraden i norske husstander, som de siste årene har vært rekordhøy, bør også de samfunnsøkonomiske betenkelighetene ved usikrede lån bekymre oss.

Så bør det påpekes at svaret ikke alltid er mer regulering. Det amerikanske bankvesenet var i høyeste grad regulert før finanskrisen. Vi trenger bedre regulering for å hindre personlige tragedier og økonomiske kollapser, ikke statlig detaljstyring.

Problemstillingen er kjent, og regjeringen er på saken. Justis- og beredskapsdepartementet la i 2017 frem et høringsnotat i forbindelse med revisjonen av finansavtaleloven, som reguleringer utlånsavtalene. Høringsnotatet legger opp til i alle fall en konkret realitetsendring.

Bankene har tidligere vært pliktet til å fraråde forbrukere å inngå en låneavtale dersom forbrukerens privatøkonomi tilsier at han vil få vanskeligheter med å betjene lånet. Det slås i høringsnotatet fast at vernet kun vil fungere etter sin hensikt dersom bankene forbys å inngå avtale med forbruker i disse tilfellene. Dette må etter mitt skjønn være klokt.

Les også

Veronica Berg fikk et kredittkort hun aldri hadde bedt om: – Det er en fryktelig ufin måte å tjene penger på.

I etterkant kritiserte en rekke sentrale aktører departementet for å være uklare, og med det så tvil om den forespeilede rettstilstanden. Argumentene om at man må unngå en uklar rettstilstand er relevante og gode, men det er vanskelig ikke å mistenke at enkelte ønsker å opprettholde en praksis som er svært lønnsom for enkelte banker.

Det er ikke alle som lærer hjemme at forbrukslån er skumle saker, det må de mange personlige tragediene vitne om. Dette medfører at det oppstår et klasseskille mellom de som kjenner lånemarkedet, og de som ikke gjør det. Det kan vi ikke akseptere.

Vi må få bukt med den aggressive markedsføringen bankene i dag benytter seg av. Det dukker opp tilbud om forbrukslån inntil 500.000 kroner i mailboksen daglig. Liknende tilbud dukker opp i postkassen. Daglig eksponeres vi for utallige fjernsynsreklamer som bagatelliserer enorme renter og dårlige vilkår. Dette er for drøyt, bankenes mulighet til å holde på slik må stanses.

Jeg er positiv til et forbud mot slik markedsføring. Om ikke annet både en kraftig innskrenkning av muligheten til å reklamere, og et kraftig oppgjør med metodene som benyttes i dag.

Dersom frarådingsplikten endres til en plikt om å si nei i tilfeller hvor banken ikke tror vedkommende vil klare å betale, vil det være et skritt i riktig retning. Økt kunnskap om hvordan forbrukslån fungerer vil også hjelpe. Utredning av et forbud mot reklame for forbrukslån bør settes i gang. Høy gjeldsgrad og personlige tragedier bør bekymre oss. Dagens praksis ikke er brukbar.