Etter noen dager på barsel ville jeg bare hjem

Ikke én gang satte noen seg ned og ba meg forklare og gjøre rede for min reelle bekymring.

UFORSVARLIG: Stine Årnes ble liggende fem dager på barselavdelingen på Haukeland. – Min oppfatning var at barnet ville være tryggere hjemme, for jeg anså situasjonen på sykehuset som uforsvarlig, skriver hun.
  • Mor
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Den siste tiden har det vært storm rundt barsel. Mange kvinner ønsker å være lengst mulig på barsel etter å ha født, mens innsparinger gjør at de blir sendt hjem.

Nå vet ikke jeg hva slags barselavdelingen disse kvinnene har vært på, men min erfaring som førstegangsfødende på Haukeland i desember 2017 er at jeg ville hjem.

På grunn av vektnedgang ble det bestemt at det få dager gamle barnet mitt skulle veies før og etter hvert måltid. Hver gang barnet gråt måtte jeg trekke i en snor, vente på en ansatt og forklare hvorfor jeg trakk i snoren. Det kom alltid en ny person som ikke kjente til situasjonen.

Barnet ble avkledd, båret kald og skrikende ut for å veies i et annet rom, for deretter å komme tilbake til meg. Jeg ammet, trakk i snoren igjen, ventet, forklarte hvorfor jeg hadde trukket i snoren og barnet ble avkledd, båret kald og skrikende ut for å veies, for deretter å bli båret inn igjen til meg.

Les også

Cecilie har ett mål for dagene på barsel: Å få til ammingen

Jeg uttrykte bekymring for hvordan dette ble gjort, og spurte om ikke vekten kunne bli plassert på rommet vårt. Ifølge de ansatte var vektene på Haukeland dårlige, så resultatet kunne variere en del avhengig av hvilken vekt man brukte.

Forslaget mitt ble avvist uten nærmere forklaring.

Var dette en god måte å sørge for vektoppgang, spurte jeg. Ville det ikke være bedre å mate med én gang barnet uttrykte sult? Kunne vi kanskje pumpe ut morsmelk og mate med flaske, så vi kunne få skikkelig oversikt over hvor mye barnet faktisk fikk i seg?

Nok en gang ble alle uttrykk for bekymring og forslag til løsninger ble ignorert.

Les også

Trygg barselomsorg for alle er målet

Forslag om pumping og bruk av tåteflasker på Haukelands barselavdeling er tilsvarende å reise seg opp under en gudstjeneste og rope «faen!»

Jeg tar for øvrig det dårlige forslaget mitt på egen kappe. Jeg burde skjønt at de skriftlige advarslene mot smokk og tåteflaske på veggene ikke er der for moro skyld. Det er snarere et tydelig holdningsuttrykk om akseptable rammer for mating av barn i bergensområdet.

Skal man mate er det amming som gjelder. Skal man avlaste sprengte bryst er det kun håndmelking som gjelder.

Regimet med mål om vektøkning fungerte ikke. Videre ble det bestemt at barnet også skulle ha mat når hun ikke uttrykte sult. Hun skulle fores opp for å utvide magesekken.

Jeg satt da med åpne sår på brystvortene etter diverse velmente råd om «gode ammestillinger». Å få låne en pumpe var fortsatt ikke aktuelt; det var bare å amme videre. Så satt jeg der og ammet mens jeg gråt av smerte, og hadde et ønske i hele verden: å komme meg hjem.

Min oppfatning var at barnet ville være tryggere hjemme, for jeg anså situasjonen på sykehuset som uforsvarlig. Dette ble på mange måter bekreftet av at hun fortsatte å gå ned i vekt selv om vi var innlagt på barsel.

NY VERDEN: Å bli overført til barneklinikken var som å komme til en ny verden. Vi dro fra en avdeling preget av elendig organisasjonskultur, til en avdeling med det motsatte, skriver innsenderen.

Vektnedgangen begynte å bli urovekkende stor. Forunderlig nok ble det bestemt av de fanatiske ammeguruene på barsel at jeg måtte pumpe ut melk, så barnet kunne bli tvangsforet med flaske fremfor pupp. Tåteflasker ble presset inn i munnen, og melk sprøytet inn.

Resultatet kom kjapt. Barnet begynte å spy kraftig etter hvert eneste måltid. Dynen vår ble sprayet ned, og jeg måtte vente i over et døgn på å få ny, etter at min mann sa ifra på en måte som ikke kunne misforstås.

Vektnedgangen fortsatte i økende tempo.

Igjen satt jeg med en følelse om at dette var ikke riktig. Jeg spurte om dette var normalt. Skal det sprute spy ut av et nyfødt barn etter hvert måltid, eller kan det være noe annet som er galt?

Jeg foreslo at tvangsforingen burde avvikles, siden det da måtte være bedre at barnet holdt på noe mat, enn å gi henne så mye at alt kom opp igjen?

Ikke én gang ble dette tatt på alvor. Ikke én gang satte noen seg ned og ba meg gjøre rede for min bekymring.

Les også

Eirin Eikefjord: Det store barselsviket

Vår nyfødte datter gikk aldri opp i vekt på barsel. Vi ble på døgn fem overført til barneklinikken. Nå begynte tilstanden å bli kritisk.

Å bli overført til barneklinikken var som å komme til en ny verden. Vi dro fra en avdeling preget av elendig organisasjonskultur, til en avdeling med det motsatte. På dette tidspunktet var jeg som førstegangsfødende mor langt nede.

Jeg hadde i fem døgn blitt behandlet som at jeg var fullstendig idiot. I alt dette hadde jeg nettopp gjennomgått en fødsel. Å ta kampen om å få tørr dyne, argumentere mot tvangsforing og insistere på å låne en pumpe er i det daglige å anse som bagateller.

Men når man nettopp har født, er man ekstremt sårbar.

Man har ufattelig vondt i kroppen. Smerter tilsvarende at noen har latt en sprengladning gå av i unevnelige kroppsåpninger, og etterpå kjørt over deg med lastebil.

Les også

Datteren min mangler talespråk på grunn av samlebåndet på Kvinneklinikken

Les også

Haukeland svarer: Vårt mål er et tilbud der ingen faller gjennom

På barneklinikken møtte jeg for første gang sykepleiere som gjorde oss trygge. Kulturen på barneklinikken bar preg av engasjerte og kompetente medarbeidere, med evne til å se vårt barns behov.

Og kanskje enda viktigere så lyttet de til hva vi som foreldre sa, og tok våre bekymringer og observasjoner på alvor. Helt motsatt fra barselavdelingen. Som den første sykepleieren vi møtte på barneklinikken sa: «Det er viktig at dere gir oss deres observasjoner, dere kjenner tross alt barnet deres best.»

Det ble kjapt avklart på barneklinikken at mengden oppkast ikke var normalt. Det viste seg at vårt nyfødte barn ikke tåler melk.

Barnet mitt legger nå på seg, og stortrives med morsmelkerstatning fra flaske. Uten oppkast etter måltidene.

Brystvortene har grodd. Takket være dagene på barselavdelingen, forsvant de ekstra graviditetskiloene så kjapt at selv en toppblogger ville blitt imponert.

Til alle fremtidige førstegangsfødende som blir bekymret over at de skal bli sendt uforsvarlig raskt hjem: Det kan faktisk hende du har lyst til å reise hjem.

Og uansett hva som skjer, legg brystpumpe og dyne i fødebagen.

Få politisk redaktør Frøy Gudbrandsens nyhetsbrev hver onsdag ettermiddag. Meld deg på her.

Publisert: