Bør vi stenge UiB?

Jeg skal innrømme at det er et uvanlig spørsmål, men egentlig burde det være en høyst relevant problemstilling i norsk EU/EØS-debatt.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

EU/EØS-debatten i Norge handler for mange om det samme som europadebatten i Storbritannia: Motstand mot menneskenes rett til fri bevegelse i Europa.

Den første og viktigste av de fire friheter i EU/EØS heter nettopp «fri bevegelse for menneskene i Europa.» Dette innebærer at vi fritt kan flytte til et av de andre landene for å studere, leie eller kjøpe bolig eller fritidsbolig, etablere egen næringsvirksomhet, leve ut pensjonisttilværelsen, flytte til en kjærestes hjemland – eller søke lønnet arbeid.

Kort sagt har de 30 landene i EU/EØS ett felles hjemmemarked, i stedet for 30 avgrensede nasjonale hjemmemarkeder. Hundretusenvis av nordmenn har benyttet seg av disse rettighetene siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1. januar 1994.

Norge er et rikt land i utkanten av Europa. For en god del europeere fremstår Norge som et attraktivt sted å søke arbeid. Vi har god økonomi, relativt lav arbeidsledighet og generelt bedre forhold i arbeidslivet enn hva mange andre land har. Man skal ikke snu seg mye rundt på internett før en finner frustrerte innlegg om utlendinger som kommer og støter nordmenn ut av den ene eller den andre bransjen. Men er det egentlig sant?

EØS-avtalen ble undertegnet i mai 1992. Dette falt sammen i tid med starten på den siste store utdanningsrevolusjonen i Norge. På tampen av 1980-tallet fikk vi stor arbeidsledighet. Da Gro Harlem Brundtlands regjering overtok, satte den dette øverst på sin dagsorden. Vi fikk lønnsloven og en mengde andre tiltak for å få folk ut av ledighetskøen.

Ett av de mest nærliggende tiltakene var å pøse på med nye studieplasser ved universitetene og høgskolene. Resultatet ble en voldsom vekst i antall studieplasser gjennom hele 90-tallet. Siden har det bare vokst mer. I 2020 var det 306.400 studenter. Nesten fem ganger så mange som i 1990. Mens befolkningen har vokst med 28 prosent, har antallet studenter vokst med 384 prosent.

Les også

Måling: Rekordhøy støtte til EØS-avtalen

Hvorfor ble det sånn? Det er egentlig ikke vanskelig å forklare. Vi er fanget i vår egen suksess. Jobber som du på midten av 1980-tallet kunne spasere rett inn i med videregående skole som høyeste utdanning, kan du i dag se langt etter hvis du ikke har høyere utdanning.

Er du 30 år og skal konkurrere med eldre arbeidstakere som kan skilte med både arbeidserfaring og universitetsgrad, kan du ikke selv stå der med russeluen i hånden som din høyeste akademiske utmerkelse. Dette gjelder også i en mengde stillinger der selve arbeidet strengt tatt ikke har særlig nytte av den faktiske utdanningen din.

Det er altså ikke bare tilgangen på arbeidskraft fra Europa som har endret det norske arbeidslivet. Det norske arbeidslivet har vel så mye endret seg som følge av utdanningssamfunnets formidable suksess. Vi kan vanskelig forvente at folk med bachelorgrad i teatervitenskap eller mastergrad i sosialantropologi, primært skal være på utkikk etter arbeid som sesongarbeider i landbruket, trailersjåfør eller renholder.

Så kan vi spørre oss om vi trenger så mange teatervitere og sosialantropologer? Kanskje ikke – men det får være tema for en helt annen tekst en helt annen gang. Poenget er at vi kontinuerlig og i økende grad har gitt ungdommene våre tilgang på utdanning og stadig bedre studiefinansiering. Ungdomskullene har i like stigende grad og med begge hender tatt imot dette stadig økende utdanningstilbudet fra samfunnet.

Samtidig har Norge hele veien blitt et stadig rikere land. Det er altså mye som tyder på at utdanning faktisk lønner seg. Kanskje særlig for samfunnet. Gjennom EU/EØS har vi dessuten sikret tilgang på arbeidskraft til den krympende mengden av hva som gjerne kalles manuelt arbeid.

Dette har også i aller høyeste grad vært tilfelle for Storbritannia, som jo også er et av Europas rikeste land. Brexit handlet mest om å stenge igjen den tilgangen og de rettigheter mennesker andre steder i EU/EØS hadde til å komme til Storbritannia. Resultatet er at mange som før hadde rettigheter i Storbritannia, deriblant nordmenn, fikk omgjort statusen sin til uønskede gjestearbeidere. De valgte å reise hjem. Pandemien forsterket og fremskyndet det hele. Det var ikke noen vits i å sitte i et nedstengt land og vente på å bli kastet på dør.

Les også

John (90) om forsyningskrisen: – Jeg levde under krigen, dette er ingenting

Resultatet er tomme butikkhyller, arbeidsledige fiskere, bønder som ser maten råtne på og i jorden, økt import, redusert eksport og køer ved bensinstasjonene. Verre skal det bli. Før eller siden vil det riktignok stabilisere seg. Når tilstrekkelig mange bioingeniører, politiske rådgivere, markedssjefer, lærere, jurister, økonomer og sykepleiere har måttet forlate de stillingene de har i dag (og som samfunnet/markedet for tiden etterspør), for heller å bli trailersjåfører, landbruksarbeidere, slaktere, lagerarbeidere og renholdere. Altså når økonomien og levestandarden i Storbritannia har stabilisert seg på et lavere nivå.

Hvis vi vil gå samme vei ved å si opp EØS-avtalen, så ønsker vi kanskje ikke en like rask og brutal omstilling som det britene nå går gjennom? Da kunne vi kanskje begynne med å legge ned noen universiteter og høgskoler og slutte å tilby høyere utdanning til alle som ønsker det?

Hvilke læresteder skal vi i så fall legge ned? Det eneste vi vet, er at det ikke blir Høgskolen i Nesna. Den er fredet av Senterpartiet.