Kulturarv og historie er også viktig for næringslivet

Regjeringen ber universitetene om å løfte frem humanioras kompetanse og relevans slik at denne blir enda synligere for norske arbeidsgivere. Det skal vi gjøre, skriver Margareth Hagen, dekan ved UiB.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Universitetet i Bergen har landets nest største humanistiske fagmiljø. Det omfatter fag som litteraturvitenskap, fremmedspråk, kulturvitenskap, digital kultur, nordisk, kunsthistorie, historie, religion, språkvitenskap, teatervitenskap, arkeologi, filosofi og medievitenskap.

Det er lett å bruke store ord om humanioras verdi. Dette er jo fagene som forvalter kulturarven, språket og historien. Å kjenne historien og å kunne vurdere vår egen og andres historie og kultur er vesentlig for samfunnsutviklingen. De humanistiske fagene er viktige for kulturnæringen, kreative bransjer, mediene, skolen, offentlig forvaltning og en opplyst offentlighet.

I et flerkulturelt samfunn med en åpen økonomi som den norske, er kunnskap om språk, religion, historie og kommunikasjon viktig. Derfor er den ferske stortingsmeldingen regjeringen la frem om humaniora ikke bare viktig for universitetet, men også for Bergen, for Vestlandet og for Norge.

Behovet for humanistisk kunnskap er åpenbart. Det kan kanskje virke rart at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mente at disse tradisjonsrike universitetsfagene trengte en egen stortingsmelding. Men underteksten er at de humanistiske fagene ikke blir godt nok utnyttet og aktualisert. Regjeringen peker på flere områder der disse fagene bør styrkes og bidra mer, og fremhever behovet for humanistisk kompetanse innenfor flere forskningsområder, i skolen og i arbeidslivet.

Noen av de humanistiske fagene er utsatte fordi de rekrutterer få studenter, andre fordi deres forskningsfelt i liten grad har tilgang på eksterne forskningsmidler. Stortingsmeldingen ber Forskningsrådet om at det i større grad åpnes opp for humanistiske perspektiver i den utfordringsdrevne forskningen. Der behøves de: Etisk kompetanse er vesentlig i møte med miljøutfordringene og for å gå inn i prioriteringene helsevesenet står overfor de neste årene; medievitenskap og kulturfagene sitter på viktige redskaper for å forstå migrasjonens konsekvenser.

Stortingsmeldingen handler også om arbeidslivets behov for humanistisk kompetanse. Historie, norsk, språk og religion er skolefag, og mange universitetsutdannede humanister arbeider som lærere. Likevel har universitetsfagene de siste tiårene fått mindre innflytelse på skolens innhold. Regjeringen varsler derfor at den vil legge til rette for tettere samarbeid mellom universitetsfagene og de pedagogiske miljøene.

Universitetet i Bergen vil satse sterkere på lektorutdanningen de neste årene og er glad for at dette behovet formuleres så tydelig i meldingen.

En annen utfordring er at flere av språkfagene har svak rekruttering. Særlig bekymringsfull er situasjonen for fransk og tysk. Klarer vi ikke å utdanne nok lektorer i tysk og fransk, vil denne viktige kompetansen bli svekket i Norge. Vi trenger også å sikre kompetansen i andre fremmedspråk. Også her har universitetene en særlig oppgave.

Norge trenger den store variasjonen de humanistiske fagene representerer. Men kompetansen bør utnyttes bedre og mye bredere i arbeidsmarkedet enn tilfellet er i dag. De fleste av våre kandidater havner i det offentlige, i forvaltningen eller i skolen.

I gjennomsnitt har nyutdannede humanister en arbeidsledighet omtrent på linje med andre utdanningsgrupper på mastergradsnivå, men det er store forskjeller mellom fagene. Det overrasker kanskje lite at en norsklektor raskere får fast jobb enn for eksempel en litteraturviter. Men dette er ikke en naturlov. Det kan hende at kompetansen litteraturviteren sitter på blir for snevert oppfattet både av kandidaten selv, og av arbeidsgivere.

Det er grunn til å tro at en del av arbeidsmarkedet fremdeles rekrutterer ganske tradisjonelt.

Humanister kan jobbe i helseadministrasjon eller i forsikringsbransjen og erfare at kompetansen deres fra studier i filosofi eller tysk er relevant. Det samme melder arbeidsgivere som er svært tilfredse med humanistene de ansetter.

Et studium i humanistiske fag skaper selvstendige og kunnskapsrike arbeidstakere som kan skrive, innhente informasjon og analysere den. Et globalisert nærings- og samfunnsliv preget av raske omstillinger behøver denne kompetansen, i tillegg til spesialiserte kunnskaper i for eksempel språk, estetikk, etikk og religion.

Det er viktig å være bevisst at vi også utdanner for et kompetansebehov og en fremtid vi ikke kjenner. For noen tiår siden visste vi ikke at sosiale medier skulle bli så dominerende, eller at Kina skulle få dagens posisjon i verdensøkonomien, vi kjente ikke de store teknologiskiftene, og bare få av oss forutså migrasjonen og religionenes tilbakekomst som ideologiske markører. Derfor trenger vi en god base og et beredskap.

I tillegg til profesjonsutdanningene, behøver vi derfor de tradisjonelle universitetsutdanningene hvor studentene selv kan kombinere flere ulike fag. Denne faglige bredden gir kandidatene et vidsyn som er en styrke.

Stortingsmeldingen fremhever at noe av det sentrale med den humanistiske kompetansen er den menneskelige faktor, det vil si å forstå mennesker som meningsskapende vesener som står i en kulturell sammenheng. Det er et paradoks at denne kompetansen ikke i større grad blir fanget opp av det private næringsliv. Sannsynligvis kan dette forklares med tradisjon, og kanskje er det for lite kunnskap i næringslivet om anvendelsesmulighetene til humanistisk kompetanse.

Mens man tar for gitt at en maskiningeniør kan gjøre en solid jobb i de fleste bedrifter, har man kanskje ikke denne holdningen til en jobbsøker med humanistisk utdannelse. I Londons finansnæring vil man derimot ansette en kandidat med en grad i filosofi, fordi man vet at dette er en solid utdannelse, og at man har å gjøre med en kompetent søker som kan skrive godt, analysere og tenke logisk.

Innovasjon og kreativitet er nøkkelord i dagens økonomi. Det er ikke slik at økonomi og teknologi er det eneste som evner å forandre verden og bringe bedrifter fremover.

Norske virksomheter er tjent med medarbeidere med bred og variert kompetanse, det øker bedriftenes og organisasjonenes omstillingsevne, utviklingspotensial og rekkevidde. Regjeringen ber derfor universitetene om å løfte frem humanioras kompetanse og relevans slik at denne blir enda synligere for norske arbeidsgivere. Det skal vi gjøre.

De unge humanistene har så mange grunner til å ta større plass og stå rakrygget i møte med sine fremtidige arbeidsgivere. Det er ikke minst norsk næringsliv tjent med.