Hva skal du gjøre med Kina, Støre?
Nå må regjeringen vise oss hva dialog med Kina om menneskerettigheter faktisk betyr.
Denne artikkelen er over to år gammelDebattDe neste ukene foregår OL i et land hvor over en million uigurer er internert i konsentrasjonsleirer på grunn av sin tro og etnisitet, hvor kommunistpartiet det siste året har kvelt det siste som gjensto av demokrati i Hongkong og der vertsnasjonen truer nabolandet Taiwan med invasjon.
OL-arrangøren har heller ikke gått av veien for å true utøverne med sanksjoner om de skulle ytre seg om menneskerettigheter og demokrati.
Land som USA, Storbritannia, Canada og Danmark har valgt diplomatisk boikott av lekene. De har tatt et tydelig standpunkt mot «sportsvasking» av grove menneskerettighetsbrudd.
Selv om smittesituasjonen har ført til at norsk politisk representasjon vil være minimal, har både utenriksminister Anniken Huitfeldt og kulturminister Anette Trettebergstuen sagt at Norge ønsker å gå i dialog om menneskerettigheter, heller enn å delta i diplomatisk boikott.
Med et slikt standpunkt følger det også et ansvar for å vise kinesiske myndigheter, ofrene for regimets menneskerettighetsbrudd og det norske folk hva denne dialogen faktisk innebærer og fører til.
De siste ukene har vi sett NRK Brennpunkts dokumentar om hvordan den forrige regjeringen bøyde seg for, og sendte et uvitende Norges idrettsforbund foran seg, for å normalisere forholdet til Kina. I en tid der både USA og EU, men også små land som Litauen, tydelig utfordrer Kina, venter vi ennå på hvilken linje statsminister Jonas Gahr Støre vil legge seg på.
Kina har dessverre gått fra vondt til verre siden forrige gang Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrte Norge. Det fordrer en ny tilnærming fra norske myndigheter.
Deltaking i Beijing-OL vil vera ein skam for Noreg
Det er få land i verden i dag som utgjør en større trussel mot menneskerettigheter og demokrati enn Kina. Det er et land som har gått i en stadig mer autoritær, om ikke også totalitær, retning etter at president Xi Jinping kom til makten i 2012. Enhver form for kritikk mot regimet slås brutalt ned på, noe som også rammet legene som prøvde å varsle om koronaviruset.
Omfanget og dybden av overvåking er tatt til et nivå aldri tidligere sett noe sted. I kombinasjon med et sosialt poengsystem som premierer dem som lever opp til myndighetenes forventninger og straffer avvik ved å frata borgere grunnleggende rettigheter, har Xi Jinping skapt et samfunn som likner hva George Orwell forestilte seg.
Det er lett å la seg blende av Kinas økonomiske vekst, men vi må ikke glemme slavearbeid og umenneskelige arbeidsforhold for millioner av kinesere, og utnyttelse av naturressurser og mennesker i land som Kongo. Det er også en del som lar seg rive med av Kinas produksjon av fornybar energi, men ser bort fra at Kina er blant de fremste i å bygge flere kullkraftverk.
Internasjonalt øker Kinas innflytelse gjennom blant annet Belt and Road Initiative og massive investeringer i infrastruktur og utvinning av råvarer. I internasjonale institusjoner får Kina stadig større innflytelse, noe som også gjør det svært vanskelig for FN å adressere menneskerettighetsbrudd i autoritære land. Samtidig ser vi en urovekkende utvikling der kritikere også utenfor Kina risikerer forfølgelse.
Kommentar: Kina bruker vinter-OL til sportsvasking. Norge stiller med såpe.
I Norge har uigurer med norsk statsborgerskap fortalt om hvordan de, og deres familiemedlemmer i Kina, trues i Norge om de ytrer seg kritisk om konsentrasjonsleirene i Xinjiang.
Det er umulig for en norsk regjering å ikke forholde seg til Kina. Mange norske bedrifter vil og bør fortsette å ha virksomhet i, eller handle med landet. Norske studenter og forskere vil ha utbytte av samarbeid.
Skal klimakrisen løses og fattigdom bekjempes, må Kina være med. Dette må allikevel aldri bli en unnskyldning for ikke å kritisere den stadig større trusselen Kina utgjør mot menneskerettigheter og demokrati i og utenfor Kina.
OL er et arrangement som har stor propagandaverdi for Kina. Kina har erklært at norske borgere som deltar, vil bli straffet dersom de ytrer kritikk av kinesiske myndigheter under lekene.
Dette er uforenlig med verdier som er grunnleggende både for vårt samfunn og for idrettsbevegelsen. I lys av dette ville det vært riktig å følge andre land i en diplomatisk boikott av OL i Beijing.
Å velge dialog når faren for å bidra til «sportsvasking» og legitimering av menneskerettighetsbrudd er betydelig, forplikter derfor desto mer.
