Fanken, Franken

Ja, runget det alltid fra Frank Aarebrot. Jeg tviler likevel på at han hadde sagt ja til et frokostmøte om ham selv.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tradisjonen tro skulle «Frokost med Frank og Bernt» opprinnelig gått av stabelen tirsdag denne uken. Slik blir det naturligvis ikke. Så hva gjør man da? Avholder man «Brunsj med bare Bernt»? Et frokostmøte om reformasjonen? Eller skaper man et helt nytt arrangement?

Vi har valgt å snakke om en person som foretrakk å snakke selv. Vi ønsker å forstå vår egen fascinasjon av Frank Aarebrot, og hva som gjorde denne prototypen av en erkebergenser interessant å lytte til for så mange.

Kanskje var det de markante kontrastene vi likte så godt. Det at hans tankerekker var så ryddige, men hans fremtoning så uryddig? Det at han tilhørte den akademiske elite på Høyden, men samtidig var hele Norges historieforteller?

I Studentersamfunnet var Frank alle møtelederes store frykt, men til gjengjeld også publikums store helt. Ingenting kunne friske opp en debatt som en spissformulering fra Frank, men heller ingen innledere kunne være vanskeligere å avbryte når han først hadde en spenstig anekdote på vei.

Les også

Valget uten Frank

De færreste forskere velger å legge det viktige kravet om presisjon til side for å øse av sin kunnskap gjennom samfunnsdebatten, slik som Frank gjorde. «Det er ikke til å undres over at de i dag er såpass få, de som er ute og bærer fanen for forskningen i samfunnsdebatten» skriver Mari Sundli Tveit i Forskerforum 20.09.17.

Frank snakket heller bredt enn dypt, noe som gjorde han kritikkverdig og belønnet på samme tid. På mange måter var hans største svakhet også hans viktigste styrke. Det er ikke til å stikke under en stol at han, som en av få, evnet å transformere apati til engasjement, frustrasjon til forståelighet og blodig alvor til latterkramper. Alt dette mens han snakket om politikk og historie.

Vi skal snakke om det tilgjengelige mennesket som ikke så forskjell på en statsråd og en fersk student eller journalist. Det fornuftige mennesket som samlet studerende, akademikere og alle andre til foredrag og fritt ordskifte. Den frie mannen som kritiserte venstre- og høyresiden i politikken om hverandre. Og mannen som mer enn noe annet elsket sitt fag og sitt publikum.

Frank var raus og distré, rappkjeftet og til stede, varm og på grensen til hensynsløst lite forfengelig. Frank var mye – så mye at det er vanskelig å fatte rekkevidden av hans bortgang. Men fanken, som vi i Studentersamfunnet savner ham. Nå er det vår tur til å fortelle historier om ham, og hans vesentlige virke.

Tirsdag 31.10 klokken 08:30 arranger Studentersamfunnet i Bergen «Frokost om Frank» i Amalies Hage ved Bergens offentlige bibliotek