Ja til grenser og folkestyre, nei til EØS

DEBATT: Hvem er det egentlig som tjener på innvandring?

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I oktober i fjor publiserte IZA Institute of Labor Economics en forskningsrapport med tittelen «Immigrasjon og sosial mobilitet» (Immigration and Social Mobility), som nå er gjort kjent. Rapporten viser at innvandrere tar jobben fra nordmenn i lavere sosiale lag. Forskjellene mellom middelklassen og de fattigste nordmennene har økt kraftig de siste årene. Hele 75 prosent av denne økte ulikheten kommer av innvandring, ifølge rapporten.

Norge har de siste årene opplevd en dramatisk innvandringsøkning, og nesten all veksten kommer fra land med lavere levestandard enn vi har her hjemme. Det har store negative følger for landet.

Ikke bare truer det velferdsstaten, som må bruke store summer på sosialhjelp til innvandrere som ikke bidrar økonomisk til fellesskapet i samme grad som nordmenn. Men det fører også til mye større forskjeller mellom fattige og rike.

Modellen forskerne har brukt, viser at dersom det ikke hadde vært en vekst i antall immigranter, ville sosiale forskjeller i Norge heller ikke ha økt. Den eneste forskjellen ville, ifølge rapporten, vært at overklassen hadde fått litt reduserte inntekter.

Og her treffer man spikeren på hodet: For hvem er det egentlig som tjener på innvandring? Rapporten viser i klartekst at den økte innvandringen har tatt økonomisk suksess bort fra de lavere klassene, og lagt den i hendene til de rike. EØS-avtalen og de økte immigrasjonsstrømmene fra fattige, ikke-vestlige land, har altså ført til at nordmenn fra lavere sosiale lag taper økonomisk, mens de rike vinner.

Dette viser i klartekst det Senterpartiet og Senterungdommen har sagt ifra om fra første dag: EU og EØS er elitistiske prosjekter som ikke gjør livet til de svakere gruppene i samfunnet vårt bedre.

Den økende misnøyen fra de deler av befolkningen som sakker akterut, er hovedgrunnen til polariseringen vi har sett i samfunnet de siste årene når det gjelder innvandring. De som tjener på økende innvandring er de ressurssterke. Ikke nødvendigvis rike, men de som ikke konkurrerer direkte med innvandrere. Det er mennesker med eksamen fra høyskoler og universitet, de som jevnt over er mest positive til innvandring.

De som er mest negativt innstilt, er norske arbeidere som stagnerer økonomisk fordi innvandrere konkurrerer om de samme jobbene som dem.

Les også

Vidar Helgesen: - Brexit er en advarsel mot å tukle med EØS-avtalen

Leder i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, er de siste ukene blitt anklaget og kritisert for å være en populist. Definisjonen av populisme er gjerne at den appellerer til «folket», og setter folket opp mot «eliten». Kritikken mot populisme overskygger her altså en negativ tendens i samfunnet.

For hva skal vi gjøre når eliten har et helt annet syn på fundamentale samfunnsspørsmål enn den gjennomsnittlige nordmann? Og enda verre: Hva gjør vi når en gruppe i samfunnet blir kraftig marginalisert, og ingen lytter til dem? Skal vi som sier ifra kalles populister, og på den måten bli utskrevet fra debatten? Skal ingen ta på alvor de som føler de negative konsekvensene på kroppen? Det være seg folk i ulveområder eller Ola nordmann som sliter med å finne jobb?

Tar man en titt på sammensetningen av Stortinget, finner man noe av svaret på uretten nordmenn blir utsatt for. Mens 34 prosent av befolkningen i Norge har utdannelse fra høyskoler eller universitet, er det tilsvarende tallet for stortingsrepresentanter nesten 70 prosent, 86 prosent hvis vi inkluderer dem som har tatt enkeltfag ved et høyere lærested. Nesten alle på Stortinget hører til grupper som ikke vil kjenne de negative effektene av innvandring på kroppen – ennå.

Senterpartiet har et svar på disse spørsmålene, som ingen av de større partiene har: Vi vil si opp EØS-avtalen, og vi vil føre en pragmatisk asylpolitikk. Vi vil sikre norske arbeidsplasser, at alle i Norge skal ha en jobb å gå til, og mulighet til sosial mobilitet. Det får man ikke verken med Høyre eller Arbeiderpartiets politikk, selv om sistnevnte har «arbeider» i navnet sitt.