Må vi elske kroppen vår?
La kroppen være mer som en kulisse enn hovedattraksjon i innholdet vi deler.
Denne artikkelen er over seks år gammelDebattLandets største blogger, Anna Rasmussen, publiserte nylig bilde av seg selv avkledd på overkroppen. Med det er hun en av mange bidragsytere til hvor mye kropp vi ser på sosiale medier. Hun møtte sterk kritikk, blant annet fra Gina Granum, som i Aftenposten hevdet at Anna Rasmussen ikke kunne kalle bildet for feminisme, når det i realiteten var selveksponering.
Vi mener debatter om kroppsfokus er viktig, og vi tror det er på høy tid at vi løfter blikket fra enkeltsaker og ser spørsmålet i en større samfunnsmessig sammenheng.
Det er ingen tvil om at den unge sosiale medier-generasjonen deler mye bilder av kropp i ulike sammenhenger. Noen deler svært redigert og filtrert innhold – i seksualiserte poseringer, der magen holdes inn og rumpen dyttes ut. Andre forsøker å avseksualisere seg selv og ta makten over egen kropp, ved å dele bilder hvor de er avkledde, men naturlige. Gjerne i feminismens navn. Et typisk eksempel på dette er «free the nipple»-kampanjen.
Spørsmålet er om vi som enkeltindivider bør dele færre bilder av kropp, uavhengig av format og sammenheng, for å bidra til mindre kroppsfokus.
Din instastemme teller
Svaret er ikke opplagt, blant annet fordi mange bruker nettopp bilder av kroppen sin som meningsbærer, uttrykksform eller til og med som reaksjon på kroppsfokus. Et eksempel på dette er den så kalte «body positivity»-bevegelsen. Den er blitt et fenomen gjennom sosiale medier som Instagram og Facebook, der vi oppmuntres til en mer aksepterende og tilgivende holdning til kropp i alle fasonger, ikke minst vår egen. Tanken er at man vil skape større rom og aksept for kropp ved å vise frem mangfoldet.
Hvilken effekt har det?
Vi, som er unge jenter og en del av denne kulturen, har et ambivalent forhold til spørsmålet. For oss er ikke effekten åpenbar, verken i positiv eller negativ forstand. For den enkelte som deler bilder av egen kropp, kan det oppleves frigjørende og positivt, slik blogger Anna Rasmussen hevder det er for henne. Samtidig mener vi at det er viktig å løfte blikket fra egen news feed eller plattform, og diskutere effekten på samfunnsnivå. Sakens kjerne er jo at uansett hvordan vi viser frem kropp, enten det er i selveksponeringens eller frigjøringens navn, bidrar vi til mer kropp på sosiale medier.
Selv om effekten av å dele bilder av kropp, naturlig eller redigert, er diskuterbar, er «body positivity»-bevegelsen et godt eksempel på hvordan enkeltpersoner nå har mulighet til selv å skape innholdet vi eksponeres for. Vi er ikke lenger bare passive konsumenter av et innhold som en kynisk profesjonell mediebransje står bak. Sosiale medier har gjort det mulig for oss å produsere mye av innholdet selv.
Unge scroller seg psyke
Vi mener at vi som medlemmer av denne kollektive redaksjonen har et ansvar for å tenke gjennom hvilken delingskultur vi bidrar til – hvilket innhold vi som enkeltpersoner deler. Norske bloggere, som i noen tilfeller har flere daglige lesere enn de største mediehusene, har et særlig ansvar.
Kroppskulturen i samfunnet kan vi som enkeltpersoner være med å definere. Det fordrer at vi må tenke gjennom hva vi deler, og ta effekten på samfunnsnivå med i betraktning. Det er selvsagt ikke snakk om å begrense ytringsrommet vårt, men om å forvalte et felles samfunnsansvar, om å øke bevisstheten, slik at vi kan bidra til å skape en mindre kroppsfiksert kultur.
Vi tror noe av løsningen kan ligge i en kropps- og delingskultur hvor kroppen er et mer underordnet fokus. Kroppskulturen bør i større grad preges av en mer nøytral holdning til kropp. Må vi elske kroppen vår? Må vi bruke kroppen vår som meningsbærer og uttrykksform?
Kanskje ligger svaret i å la kroppen være mer som en kulisse enn en hovedattraksjon i innholdet vi deler.
- Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!
