De er farligere enn klimafornekterne

«Klimaforsinkerne» sier de vil løse problemet, men de gjør det ikke.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi har alt vi trenger av forskningsdata om klimaendringene og den eskalerende miljøkrisen. 11.000 forskere fra 153 land slår fast at verden er på vei inn i en klimakrise som kan føre til store lidelser, hvis vi ikke handler raskt.

Det er heller ikke lenger snakk om konsekvenser vi vil se i fremtiden. Fremtiden er her nå: heten i Europa, sultkatastrofen i Etiopia, ressursmangelen og et stadig varmere, våtere og villere klima her hjemme. Nordmenn er, overraskende nok, verstinger på klimaforsinkelse.

Klimaforsinkelsen bare fortsetter. Det er for mye annet å tenke på: energiprisene, bensinprisene, krigen i Ukraina, renteheving, eskalerende råvarepriser. Vi må ha fokus på inntjening og få på plass arbeidskraft etter covid. Miljø- og klimatiltakene må utsettes til vi har kontroll.

Klimaforsinkelse er på mange måter farligere enn klimafornektelsen, fordi den så fort blir uangripelig. Den kommer i dyre dresser og fine ordelag, fordekt som kloke ord og ansvarlige betraktninger. Den appellerer til fornuft, ansvarlighet og rettferdige overganger; man må ha med seg alle, og alles interesser skal ivaretas underveis.

Klimaforsinkerne ønsker å snakke om hva som skal skje i 2050, lenge etter de selv er ute av posisjoner. De elsker utredninger og venter alltid på en ny rapport eller strategi. Klimaforsinkerne setter gjerne ned nye utvalg og nye ekspertutredninger.

Nordmenn har vanligvis høy tiltro til forskning, men ifølge en EU-studie er vi de mest klimaskeptiske i Europa: Hele 24 prosent av nordmenn sier at de ikke tror klimaendringene er menneskeskapt. Kun ti prosent av italienerne sier det samme.

Årsaken er vi usikre på, men kanskje mange ennå ikke ønsker å innse at konsekvensene gjelder oss også? Det vi dog er helt sikre på, er at det går for sakte i forhold til den omstillingen klimakrisen krever og de forpliktelsene vi faktisk har inngått.

Fakta er at Norges utslippsrate står stille. I 2021 kuttet vi med 0,3 prosent. Forpliktelsen er at vi skal kutte 55 prosent innen 2030. Det er mindre enn åtte år til. Det vil ikke skje uten massive tiltak, og de kan ikke alle iverksettes de siste par årene. Vi må stykke opp elefanten og sette i gang nå.

Vi etterlyser herved en troverdig plan for det brede skiftet Norge skal igjennom og en ansvarliggjøring av ledere i politikk, samfunns- og næringsliv. Ni av ti norske bedrifter er små eller mellomstore. Skal vi få til endringer, må alle med.

For å bidra må alle ansvarlige ledere stille seg spørsmålet: Hvordan kan jeg best sette fart på utviklingen? Da er en virkelighetsorientering avgjørende for å begynne. Alle utslipp skal støvsuges vekk i alle verdikjeder, hva er så min virksomhets utgangspunkt?

En vesentlighetsanalyse og konkrete målsettinger med handlingsplan er en god start. Og dette må gjøres i hele verdikjeden – både oppstrøms og nedstrøms. Videre trenger vi modige bedriftsledere som tør å mobilisere på tvers av bransjer og markeder, og ta med konkurrenter og kunder for å finne nye løsninger sammen.

Vi behøver regulering, mer ressurseffektive forretningsmodeller og et finansielt system som ser at alt annet enn bærekraftige løsninger er feilinvesteringer. Og vi behøver politikere som lager gode rammer, regulering og insentiver. Mye av dette er heldigvis i ferd med å skje, men for sakte og i for lite monn.

Mest av alt trenger vi å gå fra prat til handling og at ledere i ansvarlige posisjoner sier: Nå gjør vi det!

Vi har ikke lenger tid til lunkne uttalelser, halvhjertede mellomposisjoner og ledere som begeistret peker på ungdommen og sier «de vil gjøre det». Vi har utsatt en kraftig respons så lenge at ungdommen er i ferd med å miste tillit til oss som ansvarlige voksne og ledere.

Mens vi står på kanten av stupet, gjenstår det faktisk bare to alternativer:

Det ene er å fortsette å overse den massive forskningen og være likegyldig til de store menneskelige og økonomiske konsekvensene som vil følge. Da må vi leve med konsekvensene av å ikke ville se det som står rett foran oss, og å måtte forklare det til kommende generasjoner. Den største uretten man kan gjøre, er jo faktisk å se noe så alvorlig komme og ikke agere.

Alternativet er kun å virkelig ta innover oss hva vi står overfor og handle nå. «Dritten i midten» er borte. Det er ikke lenger rom for en mellomposisjon. Enten er du en klimapådriver, eller så er du en klimaforsinker og da i realiteten en klimafornekter.

Vi oppfordrer alle til å bruke sommerferien til å tenke igjennom hvordan vi sammen kan mobilisere og gjøre Norge til en troverdig klimanasjon som posisjonerer seg på rett side av historien.