Du skal ikke la deg knekke

«Så stygg hun er», sa den lille gutten. Da tok jeg en avgjørelse.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det hadde egentlig vært en superfin dag. Det var lørdag 11. mars. Jeg hadde vært med to venninner og den enes to små barn til Leos Lekeland. Etterpå hadde vi handlet litt, og nå satt jeg og min venninne på en kafé og slappet av, mens tredje høne i flokken var på vei hjemover for å legge barna.

På kafébordet bortenfor vårt satt det jeg antar var en far med to sønner, den eldste kanskje ti, den yngste neppe mer enn fem. Vi hadde nettopp fått maten vår da den lille gutten plutselig peker på meg og roper høyt: «Se, pappa, se så stygg hun er!»

Jeg veier nok dobbelt så mye som jeg burde. Som rullestolbruker og muskelsyk er det vanskelig å holde kaloriinntaket balansert med det lave aktivitetsnivået. Jeg har aldri kunnet stå oppreist, langt mindre gå. Jeg hadde på dette tidspunktet jobbet med å få vekten til å gå nedover i flere måneder, i samråd med lege og ved hjelp av medisiner.

Ting begynte å gå min vei, jeg merket at klærne mine begynte å bli romsligere. Men jeg var fremdeles livredd for å se meg selv i speilet, jeg nektet å bli med på bilder ... Havnet jeg på et fotografi mot min vilje, greide jeg uansett ikke å legge merke til noe annet enn den digre dobbelthaken min. Jeg var på vei mot et bedre sted, men jeg hadde langt igjen til mål.

Som rullestolbruker er jeg vant til at barn gjør mye forskjellig når de ser meg. Stirrer, eller spør meg hvorfor jeg har sånn bil, eller spør om de kan få prøvekjøre. Men som regel smiler jeg til dem, og så smiler de til meg, og så går vi videre. Ingen skade skjedd. Ingen grunn til å bli opprørt. Men denne situasjonen var ny for meg.

Min første innskytelse da jeg ble kalt stygg av den lille gutten, var å le. Det hele var så absurd. Alle voksne i rommet lot som om de ikke hørte hva som ble ropt, men alle hørte det jo egentlig.

Min neste innskytelse var å begynne gråte. Ordene hans stakk i brystet mitt. Det er fra barn og fulle folk man skal høre sannheten, sies det. Så om denne lille gutten sa at jeg var stygg, mente han det nok, ærlig og oppriktig.

Faren hysjet, litt uengasjert, og sikkert litt flau, men gutten sluttet ikke. «Se, da, pappa, ser du ikke hvor stygg hun er?» Det var som en scene fra «The Julekalender»: «Å, dæven, how ugly he is!»

Da tok jeg en avgjørelse. Jeg skulle verken le eller gråte. Jeg hadde hatt en god dag så langt. Jeg hadde kost meg med fillenevøene mine, de hadde ledd og vært så glade over å få tumle rundt i lekeland. Jeg hadde hatt det fint med venner, kjøpt noen nye, fine ting jeg sikkert kunne klart fint meg uten, hørt på høy musikk i bilen, og sladret om ditt og datt. Jeg skulle ikke la en overtrøtt og sukkerhyper unge med dårlig oppdragelse ødelegge denne dagen for meg.

Så jeg blunket lurt til venninnen min, og så begynte vi å snakke om noe annet – Miley Cyrus' siste plate. Gutten flyttet fokus tilbake til isen sin. Roen senket seg.

Mitt forslag til et ellevte bud er: «Du skal ikke la deg knekke». Vi kan ikke velge hva slags ord eller handlinger vi får kastet mot oss, men vi kan velge vår egen reaksjon. Vi kan krisemaksimere og overtenke, eller la det være, og gå videre. Vi kan bli sittende i gropen – eller velge å se fremover og klatre opp igjen.

Jeg bestemte meg for å bruke det som skjedde som motivasjon til å ta nye steg på min vei mot en sunnere kropp. Jeg skal nå målene mine, for min egen del, ikke fordi jeg er redd for hva andre tenker om meg. «Du skal ikke la deg knekke.» Ikke ta alt folk sier innover deg. Det er så mye lettere og mer komfortabelt å la det være.