Har vi gått rett på nachspiel, byråd?

Bergens skolebyråd har få motforestillinger til digitale hjelpemidler og vil fortsette som før. Noen må dra i bremsene nå.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.

Skolesekkene til våre barn og ungdommer er lette og strammer ikke over skuldrene. Sekkene inneholder kun en vannflaske, en matboks, en Ipad eller Chromebook. Likevel ønsker barna seg fremdeles skolesekker – og det gir håp. For strengt tatt kunne matboksen, drikkeflasken og Chromebooken hatt plass i innerlommen, og vips, der var skolesekken borte. Men hva er det egentlig vi har mistet?

Det er mye å ta tak i i dagens norske skole: Lærerne rapporterer om økt bråk og uro, om at leseferdighetene har gått ned, og at fraværet er blitt større. Dette er ikke problemer som har oppstått over natten. Det er resultatet av en politikk som litt etter litt har tatt fra barn og unge evnen både til å lese lengre tekster og til å konsentrere seg om komplekse problemstillinger.

Da PC-er og siden smarttelefoner ble alminneliggjort for 10–15 år siden, hev vi læreboken på bålet og kastet oss ukritisk over de nye hjelpemidlene. Overbevist om nødvendigheten av å følge med i tiden, og i redsel for at det skulle oppstå nye og digitale klasseskiller.

Det siste fikk vi for så vidt rett i – men slett ikke på den måten vi trodde.

Mange har ropt varsku lenge, men det er først nå vi begynner å se konturene av hva digitaliseringen og fraværet av fysiske læremidler dypest sett har ført til. Det er på tide at vi stopper opp og tenker oss om, at vi lytter til forskerne, men også at vi løfter blikket rundt oss mot alle de barna og familiene vi kjenner.

Vi må våge å stille spørsmålet om vi skal fortsette som før. Vår nye kunnskapsminister har forstått dette når hun nå legger til rette for at skolene kan fjerne mobiltelefonene fra klasserommene – og det er bra. Ifølge Klassekampen bruker norske skoler i dag mer enn fire ganger så mye penger på digitale hjelpemidler som på papirbøker, men med den nye bevisstheten som er i ferd med å vokse frem, håper og tror vi at dette snart vil snu.

Bergens skolebyråd, derimot, har få motforestillinger. Han vil fortsette som før, helt uten bremsene på. Vi er på nachspiel, og mens noen av oss begynner å kjenne på bakrusen, og for lenge siden har gått lei av han fyren i hjørnet som fortsetter å spille 90-tallshits på full guffe, står byråden og danser på bordet. Ikke bare skal barna ha PC og Ipad som før – de skal, dersom byråden får det som han vil, også få tilgang til Chat GPT og kunstig intelligens!

Utviklingen innen KI går i et rasende tempo, og det er mye vi ennå ikke vet. Men det er allerede en del vi faktisk vet, og som burde være nok til at vi tenkte oss om én gang til. Byråden er klar over personvernutfordringene, og det er bra. Verre er det at KI-verktøyene han foreslår å ta i bruk, i hovedsak utvikles ved at IT-selskapene stjeler opphavsrettslig beskyttet materiale, og mens enkelte søksmål allerede er innledet, er flere på vei.

Det viktigste er likevel dette: At ukritisk bruk av digitale verktøyer hemmer den dybdelæringen vi som individer har glede av, og som er helt nødvendige å holde på dersom vi også i fremtiden skal være et kunnskapssamfunn.

At utviklerne i Silicon Valley er de siste som gir digitale hjelpemidler til egne barn, er ikke tilfeldig: Om vi skal utdanne elever som er i stand til å skape teknologi som nettopp KI, trenger vi mindre digitalisering, ikke mer. Hjerneforskning viser at etter en så liten distraksjon som en tekstmelding, trenger vi nesten 25 minutter før konsentrasjonen er tilbake på samme nivå som før.

Så byråd: Det er på tide å skru av den øredøvende musikken og å gå hjem fra nachspielet. Gå heller hjem og les deg opp på innvendingene fra erfarne fagfolk, som Utdanningsforbundet, lærere og foreldre. Heller enn å følge Silicon Valleys hensynsløse profittjag, må vi sørge for at ungene våre får den kunnskapen både de og vi som samfunn trenger. Det er god plass i sekken.