Arven etter morfar

Far fortalte mye fra tiden i tysk fangenskap. Men torturen nevnte han aldri med ett ord.

Denne artikkelen ble først publisert i BTMagasinet i april 2015.

Jeg er her med sønnen min, Isak. Vi er i Neuengamme, en av få, tyske konsentrasjonsleirer som er bevart og omgjort til museum og minnested.

Landlig, en drøy mil utenfor Hamburg, med snatrende gjess over jordene. Fuglesang varsler vår. Men luften er kald, og landskapet innhyllet i tåke.

Isak fyller snart 20. Han er like gammel som min far var da han var fange her.

Jeg prøver å se ham for meg. Bak piggtråden, ett eller annet sted mellom de lave, mursteinsrøde brakkene. Jeg greier det ikke.

Det finnes en notisbok, gulnet, men likevel merkelig stiv og ubrukt når man blar i den. «Oter!» står det skrevet på forsiden, og på første side: «Dagbok for x, y og z.»

Boken åpner med et notat datert oktober 1941. «Bededag fikk y og jeg ut en radio fra skolen. Det var meget spennende, men vi hadde lykken med oss.»

Far, Ove Sørensen, er notatets x. Y er Leif Rudjord, fars bestekamerat under oppveksten i den lille sørlandsbyen Farsund, senere mangeårig lærer i Bergen. Etter en rekke foredrag for ungdomsskoleelever, skrev han bok om sin krigshistorie. Den forklarer hvorfor notatene tar til akkurat denne høsten.

I august blir to unge menn fra Farsund-distriktet dømt til døden av nazistene og henrettet. Angsten i lokalbefolkningen øker, de frykter fremtiden. Hatet mot okkupantene tiltar. Den dagen henrettelsene kunngjøres, møtes Leif og far på gården der de har ettermiddagsjobb. De to 17-åringene diskuterer henrettelsene, i lys av folkeretten, så vel som i lys av eget raseri.

Leif skriver: «Så sa Ove: Skal vi avgi et løfte? Vi kan jo gi hverandre hånden på at vi skal gjøre alt vi kan for friheten.»

Jeg har aldri sett på far som en helt. Det finnes et bilde av ham, tatt like før krigen, på denne gården de arbeidet på. Han står på hesteryggen, iført en sjøstøvel og en ridestøvel, med cowboyhatt hengende rundt halsen og kruttlappistol i hånden.

Jeg har alltid sett notisboken, «Oter!», i forlengelsen av dette bildet. En hemmelig gutteklubb, en lek spilt ut på bakgrunn av et stort alvor, men like fullt en lek, igangsatt av et ungdommelig overmot som også – en stund – beskyttet dem. Under dekke av å skulle hente gjenglemte skolebøker slapp de forbi tyske vakter og inn på skolen der nazistene oppbevarte radioene de hadde beslaglagt fra lokalbefolkningen.

De smuglet radioene ut, og fant skjulesteder for dem. De lyttet til London. Flesteparten av notatene i «Oter!» er sirlige nedtegnelser av nyhetene.

«De russiske armeer har tilføyet tyskerne et avgjørende nederlag ved Moskvafronten.»

«Britiske styrker i Libya har okkupert Bengasi, og har forfulgt fienden 500 km gjennom ørkenen.»

Ungguttene lager nyhetsbulletiner og gjemmer dem på steder der folk kan lete dem opp og få informasjon om krigens gang og andre meldinger fra eksilregjeringen. Med det beveger gutteleken seg over i farligere lende. Oppslag på lyktestolper og kunngjøringer i de nazifiserte avisene proklamerer dødsdom for nyhetsspredning.

Far skriver i notisboken at de i bytte mot en radio har skaffet seg en «fin automatisk pistol» og en del kuler som må lages om for å kunne brukes.

«Y har nå laget en fin tingest til å lage patronene i. Han var ferdig med noen, og dem prøvde vi. Det gikk fint, og glad var vi for de kan komme godt med.»

Dette er siste notatet i «Oter!».

E n ukjent angiver er årsaken til at motstandsarbeidet i Farsund og omegn begynner å rakne på nyåret 1944. Ove og Leif gjør seg klare til å flykte til Sverige. Gjennom illegale kontakter skaffer de seg falske papirer og en fluktrute, og avtaler hvor de skal møtes, og når.

Far kommer ikke. Da Leif drar hjem til ham, er arrestasjonene allerede i gang i byen. Far ligger syk på gutterommet, men karrer seg på beina. Idet de skal forlate huset, stormer Gestapo inn. Leif og far beordres opp mot veggen. De voktes av sikkerhetspoliti med maskingevær mens huset ransakes. Ledsaget av spark og slag fra geværkolber dras de så med ut. Gestapistene lenker dem sammen med flere tilfangetatte og fører dem gjennom byen, til politistasjonen.

Far og Leif fraktes til Kristiansand, der Gestapo avhører dem, først i kretsfengselet, så på Arkivet, Gestapos hovedkvarter på Sørlandet. De blir sendt videre til Grini, deretter til det tyske tukthuset Dreibergen-Bützow, sør for Rostock.

I dag drives anstalten som fengsel. Under DDR var den straffeanstalt for opposisjonelle. Under andre verdenskrig var den henrettelsessted og arbeidsleir for politiske fanger. Fangene ble satt til ulike oppgaver, blant annet bomberydding eller slavearbeid på fabrikker i nærheten av leiren.

Far settes til tvangsarbeid på en flyfabrikk som delproduserer kampfly. Siden fabrikkene i området er en del av det tyske krigsmaskineriet, blir de forsøkt bombet av de allierte. Når flyalarmen går, stilles straffangene opp utenfor, som levende bombeskjold.

Matrasjonene er små, ofte bare en brødbit, litt kålsuppe eller potetsuppe. Arbeidet hardt, arbeidsdagene lange. Det skjer jevnlige henrettelser. Mange dør av utmattelse og sult.

Far fortalte mye fra tiden i Dreibergen-Bützow. Han fortalte om potetkjelleren han og en danske oppdaget og snek seg ned i, med hyssing rundt buksebena slik at buksene ble til en sekk.

En kveld går min far ned først, deretter dansken, mens far holder vakt. Han ser at lastebilen kommer med nye forsyninger. Far roper til dansken at han må komme seg opp. Dansken svarer ikke, kanskje hører han ham ikke. Kanskje er han bondegutt, beruset av duften av mold og kartofler, kanskje blir knollene som glatte rullesteiner under treskoene hans. Lastebilen kjører inntil kjellernedgangen. Lasteplanet reiser seg, baklemmen åpner, lasten strømmer ut. Dansken dør der, begravd under ferske poteter.

Jeg fikk høre om timer, kanskje døgn, på en hvitkalket celle, med skarpt lys mot ansiktet.

Men den groveste torturen nevnte han aldri med ett ord. Den leste jeg først om i Leifs bok:

Far sitter mager og snauklippet på en krakk i et sparsomt opplyst rom med gule vegger og en gitret glugge oppunder taket. Midt på gulvet står et blankpolert bord. I et hjørne, halvt i mørket, en uniformskledd SS Haupstormführer i en lenestol.

Leirledelsen har innkalt Ove til avhør, men han vet ikke hvorfor, årsaken kan være så mangt. Det illegale arbeidet hjemme. Mat stjålet i leiren, potetene, hemmelig informasjon fangene har utvekslet seg imellom. Sabotasjer og sabotasjeforsøk under arbeidet på flyfabrikken.

En annen Haupstormführer sitter ved skrivebordet. SS-mannen i lenestolen spør om Ove snakker tysk. Som på refleks svarer han nei. Det er tøv, han behersker språket aldeles utmerket; en tysk medfange spurte en gang hvor i Mecklenburg han kom fra.

Haupstormführeren ved skrivebordet har avhørt ham før, han vet at han ikke snakker sant, og brøler til ham at han er en fordømt løgner.

SS-offiseren farer opp fra lenestolen og langer til Ove med knyttneven. En gang, to ganger, tre, mens skjellsordene hagler.

Fra gangen, gjennom døren, høres korte kommandorop. En SS-soldat kommer inn med et sammenrullet ullteppe, legger det på gulvet, bretter teppet til side. Der ligger radioutstyr og våpen, blant annet automatpistolen fra det siste notatet i «Oter!».

Ove benekter all kjennskap til våpen og utstyr. De to SS-offiserene tar noen nye runder med slag og spark før de fører ham ned i kjelleren og inn i et lydtett rom. Luften er fuktig, lukten ubestemmelig kvalm. De bakbinder ham med håndjern som strammer ved hver minste bevegelse. De surrer et kraftig rep rund anklene hans. De fortsetter å sparke og slå. Han ligger hjelpeløs på gulvet. Han besvimer. Hver gang han svimer av, får han en bøtte iskaldt vann over seg.

Skillet mellom virkelighet og fantasi viskes ut. Han prøver å holde klart for seg at han må tie, holde tett om det han vet.

Halvt i svime blir han plassert på en stol, fortsatt bakbundet og reipet. Offiserene kveiler opp tauet rundt anklene, setter en fotklemme over knærne hans. Smerten skjærer ettersom de strammer den til. Det kjennes som om knærne skal knuse. Nye besvimelser, nye bøtter kaldt vann.

Han tier.

Etterpå husker han ikke hvor lenge dette pågikk.

Han blir overført til dødscelle i den beryktede, ombygde eplekjelleren.

«Ingen kommer der ifra i live,» skriver Leif.

En gang kom jeg hjem fra skolen og var sint fordi vi hadde måttet synge «Alltid freidig når du går». Jeg ville ikke synge, jeg kunne ikke forestille meg at noen kunne møte døden freidig. Far ba meg sette meg. Fortalte hva medfangene sang da de ble hentet fra dødscellen og ført til eksekusjonspelotongen. «Internasjonalen». «Ja, vi elsker». «Alltid freidig når du går».

– De sang det som ga dem styrke den siste veien. Og du, Britt, vet ikke hva du snakker om.

Han fortalte også om lyspunkter. En leirkommandant som snakket vennlig til ham. Skjønnheten i barnestemmene som sang «O Tannenbaum» over høyttaleranlegget i julen.

Mens far sitter på dødscelle, er svensk Røde Kors i ferd med å planlegge aksjonen som skal få navnet «De hvite bussene». Hensikten er å redde ut de danske og norske fangene som sitter i tyske konsentrasjonsleirer og tukthus. Aksjonen ledes av den svenske greven Folke Bernadotte.

I forhandlingene mellom Bernadotte og Reichsführer Heinrich Himmler blir det bestemt at KZ-leiren Neuengamme skal brukes som oppsamlings- og transittleir for en del av de skandinaviske fangene. Det betyr at noen av fangene der må flyttes til andre leire for å frigi plass. Leiren er dessuten i elendig forfatning, og brakken som skal huse skandinavene, Schonungsblock, må ryddes før fangene kommer.

Noen av konsentrasjonsleirfangene som omfattes av Røde Kors-aksjonen blir plukket ut og sendt i forveien for å utføre ryddearbeidet. En av dem er min far.

Fra Neuengamme ble opprettet i 1938 og frem til 1945 hadde leiren i alt 106.000 fanger fra 28 nasjoner. Politiske og religiøse fanger; som fagforeningsfolk, kommunister, prester og Jehovas vitner, men også lokale jøder, homofile, sigøynere og andre Det tredje riket satte seg fore å utrydde.

55.000 fanger døde i Neuengamme.

For far ble leiren trolig redningen. Hadde han blitt værende i Dreibergen-Bützow, ville han etter all sannsynlighet blitt henrettet.

Schonungsblock er et skittent helvete. Brakken har huset om lag 2000 arbeidsudyktige, syke og døende fanger. Franske, belgiske, nederlandske. Russiske og polske.

Det kryr av utøy i vegger og senger. I madrassene finner de lik gjemt bort slik at de dødes matrasjoner kan hentes ut.

Et lite felt med elektrisk piggtrådgjerde er bevart ved bygningen som i dag huser Neuengammes arkiv. I andre etasje der har Reimer Möller sitt kontor. Han er krigshistoriker, en mild og vennlig mann i blå genser, han har hatt besøk av mange med samme ærend som oss. Jeg spør om min far kan finnes i leirens arkiv.

– Du vet, svarer han, leirledelsen ødela arkivene da de allierte nærmet seg. Men det fantes mange doble bokføringer. La oss se hva vi finner.

Jeg gir ham min fars gamle pass, utstedt av den norske legasjonen i Stockholm i mai 1945.

Han taster inn navnet.

– Der, ja. Mekanikerlærling. Nordmand, sier Möller på gebrokken dansk.

– Fangenummer 82233.

Det forklarer det lille, grå metallskiltet i fars etterlatenskaper. Jeg har det i en eske i vesken, finner det frem, gir det til Isak.

– Blokk 6. Han bodde i blokk 6. Det var en trebrakke, den lå rett her ved siden av.

Möller veier armen løselig ut i luften.

– Her? Rett ved siden av huset vi er i nå?

– Eksakt.

Möller forteller at far finnes i arkivet fordi en danske fikk i oppdrag å loggføre de skandinaviske fangene for å kartlegge helsen deres. Han fikk notatene med seg ut og leverte dem senere til danske myndigheter. Slik kom de inn i arkiver som etter hvert ble samordnet, senere digitalisert. Derfor kan historikerne som jobber i Neuengamme nå invitere gjenlevende til 70-årsmarkeringen for frigjøringen. 50 tidligere fanger har takket ja.

Jeg synes tallet er overraskende høyt.

– Du vet, sier Möller, veldig mange av fangene var veldig unge. Mellom 17 og 20 år. Han taster raskt på PC-en, et knippe fotografier dukker opp på skjermen. Uferdige ansikter i svart-hvitt.

Möller spør om jeg har hørt begrepet nacht und nebel, og jeg nikker.

– Dreibergen-Bützow var en nacht und nebel-leir. Fangene skulle forsvinne i natt og tåke.

– Far fortalte at de gikk til fots derfra til Neuengamme. Jeg har sett avstanden på kartet, og kan ikke tro det er sant.

– Jo da, nikker han.

– Det var helt vanlig. På denne tiden var det tyske transportsystemet i oppløsning. De trengte det de hadde av lastebiler og tog til troppetransport.

– Gikk de hele veien?

– Ja.

– Hvor langt er det fra Dreibergen-Bützow og hit til Neuengamme?

– 185 kilometer.

De sover i uthus og låver, eller klumpet sammen i veikanten. Mange segner om og blir liggende. Å sakke akterut er ensbetydende med døden. De som viser tegn til utmattelse, holdes oppe og slepes med videre av medfanger, så lenge de selv har krefter. På ett eller annet tidspunkt forstår de at de må bruke kreftene på seg selv, og slipper. Og jeg prøver å se ham for meg der, langs veien, i skarp kulde eller mild vårsol, hva vet jeg. En spinkel mann på 21, barføtt i tresko. 1,64 høy. Jeg prøver å se ham for meg, men jeg greier det ikke.

Ryktene begynner å gå om at fronten nærmet seg Elben. De hører kanondrønn i det fjerne. Hitlers ordre om at alle skandinaviske fanger skal henrettes står ved lag. De frykter at redningsaksjonen skal annulleres.

På Hitlers fødselsdag ruller de hvite bussene inn i Neuengamme. Tukthusfangene får beskjed om å entre dem først, uten bagasje, i den grad de har noen.

De kjører gjennom et flatt, trøstesløst landskap. Bilvrak og døde hester langs veiene. Byer og landsbyer i ruiner. Mennesker med håpløshet og krigstretthet skrevet over hele seg.

Danskegrensen passeres om kvelden. Folk strømmer til, kaster blomster og kaker inn i bussene.

I fars etterlatenskaper, mellom permene i «Oter!», ligger en liten merkelapp.

Velkommen Til Danmark. Hilsen Selma Nielsen.

Etter noen dager fraktes de videre til forlegning og karantene i Sverige. De avluses og behandles for dysenteri. Min far veier 40 kilo.

Inne i den langstrakte mursteinsbrakken i Neuengamme som er omgjort til utstillingshall, fester blikket mitt seg ved et fotografi på en søyle. En ung gutt, bildeteksten forteller at han heter Carl-Heinz Edelmann, står ved siden av sin far, Julius Bass. Bildet er tatt i havnen i Hamburg i 1936, to år før Bass ble arrestert. Jeg leser teksten over bildet:

«Barn av tidligere konsentrasjonsleirfanger påvirkes av foreldrenes erfaringer på ulikt vis. Flere kritiske faktorer har betydning for hvordan familien mestrer disse erfaringene: årsaken til fengslingen, opplevelsen av vold og død under interneringen, og i hvilken grad foreldrene selv greier å forsone seg med sin historie. De emosjonelle reaksjonene hos barn av overlevende spenner fra glorifisering til hat. Men alle deler følelsen av at deres mors eller fars erfaringer i leirene har hatt vidtrekkende konsekvenser for deres egne liv.»

Vi går under nakne trær. Iskald luft kryper inn i margen.

Jeg har alltid vært i min fars historie som datter.

Nå, her, med Isak, viker datteren for mammaen. Jeg har bare lyst til å holde rundt ham, jeg gir ham et lite puff og sier: 18 mil! Du gidder ikke engang gå de to kilometerne til byen.

Han svarer med et halvt beskjemmet, halvt irritert snøft.

– Men hvilke tanker gjør du deg?

– Jeg har alltid tenkt på motstandsfolkene som godt voksne. At så mange var på min alder, er nesten uvirkelig.

– Synes du vi bør bli ferdige med dette nå?

– Nei.

– Hvorfor ikke?

– Var det ikke en som en gang sa at om vi glemmer historien, er vi dømt til å gjenta den?

Da far kom hjem til Farsund, hadde den heftigste seiersrusen gitt seg. Han giftet seg i 1949. Året etter ble han pappa til Bodil. Jeg kom som datter nummer to, fire år før lillesøster Anne.

Han utdannet seg til mekaniker og smed, drømte om å bli flymekaniker og søkte emigrasjon til Canada. Den ble innvilget, men helsesjekken viste at han hadde fått tuberkulose i Tyskland. Sykdommen lå latent, men hindret utdannelsen, så han fortsatte som mekaniker.

Utover 60-tallet begynte seinskadene å vise seg. Nattlige mareritt, han fikk ikke sove, eller ville ikke. Han døyvet med alkohol.

Tyske turister kom med båtene sine, det var motorer som fusket og skader på skrog som måtte repareres, han ble guttaktig ivrig når han fikk praktisere tysken sin.

– Hvordan orker du, spurte jeg og fikk en lekse i den kollektive avstraffelsens meningsløshet. Han vendte stadig tilbake til det. Nazismen som ideologi kontra tyskerne som folk. De skulle ikke lide i det uendelige for det som ble gjort feil.

Var han i godlage, siterte han Heinrich Heines «Die Lorelei» ved søndagsfrokosten, eller fortalte Kjutta-historier og dumme vitser: Hva er det grønne i hønsemøkka? Det er hønsemøkk, det også.

Han fikk krigspensjon, og krigsmedaljen tilsendt i posten, han var ikke i stand til å delta på seremonien.

De psykiske skadene ble gradvis tydeligere, også de nevrologiske.

Legene slo fast at skadene skyldtes langvarig stress, underernæring og tortur. Han fikk flere og flere medisiner, men ingen av dem holdt marerittene på avstand. Om nettene våknet vi av at han lå og ropte, høye skrik, eller vedvarende jammer.

Han var en fantastisk pappa, men han ble også en vanskelig pappa å ha.

Det hendte han forsvant inn i noe som liknet psykose.

Det var perioder vi ikke visste hva som møtte oss når vi kom hjem. Det var dager da vi åpnet entrédøren og ble møtt av en eim av noe vi bare ville snu og løpe bort fra.

Etter som årene gikk, økte de fysiske smertene. De kunne ikke behandles. Han og mor ble skilt, livet med ham ble for vanskelig for henne.

Han hadde gode dager innimellom. Det var lyspunkter. En elektrisk rullestol, slik at han kom seg ut og rundt, og et kamera, han likte å filme. Rekonvalesensopphold i Spania. En etterlengtet reise med Hurtigruten. Gleden ved å nyte en rullings mens han lyttet til Maria Callas eller russisk korsang.

Han fikk barnebarn han kunne fortelle de samme, gamle vitsene, mens han holdt seg for munnen og lo.

Isak kom som det syvende og siste barnebarnet. Da han var åtte måneder tok vi ham med til Farsund. De møttes bare den ene gangen. Bildet vi tok, Isak på morfarfanget, står alltid fremme.

Han døde fem måneder senere, i januar 1997. Vi var hos ham, og han var rolig.

Kilder: Leif Rudjord: «I møte med krig og nazisme 1940-45» Snartrykk, Farsund 2001. kz-gedenkstaette-neuengamme.de