Hva er et godt tidspunkt for å slutte med farging av håret?

Jeg har levende indre bilder av øyeblikket da en frisør gredde håret mitt i midtskill og viste meg det aller første grå håret som sto rett opp.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Frisøren pludret videre om stort og smått og passende hårlengde. Jeg var stum. 24 år og grått hår! Jeg var ikke ferdig utdannet en gang. Ingen jobb, ingen mann, ingen barn. Ikke så mye som en katt eller et huslån en gang. Og så var forfallet allerede i gang.

De neste dagene finkjemmet jeg hodebunnen på jakt etter flere, mens jeg lurte på om dette var begynnelsen på slutten. Hva kunne lure rundt neste sving? Dårlige hofter, overgangsalderen, demens? Jeg fant ikke flere grå hår de neste dagene, men i årene som fulgte kom flere snikende.

I årevis holdt jeg tritt, først med napping og så med diverse farger. Men for noen år siden begynte jeg å fundere på om jeg bare skulle la det stå til. Sjefen min spilte inn på et tidspunkt at jeg bare burde omfavne de grå hårene. Redaktøren, nesten uten hår, mente at «alt som vitner om levd liv er vakkert og gir karakter».

Men hvor representativ er han? Og hva er svaret på et av livets store spørsmål: Når er det beste tidspunktet for å slutte med farging av håret?

Og hvordan skal overgangen gå så smidig som mulig? Med mørkt brunt hår som utgangspunkt kom etterveksten min lynkjapt. Jeg måtte farge håret en gang i måneden for å holde de grå hårene skjult. Etter en sommer med mye sol og naturlig bleking tok jeg også lyse striper i håret for at overgangen ikke skulle bli så stor. Så bet jeg tennene sammen.

Prosjektet skulle likevel vise seg å bli en prøvelse. I lang tid slet folk med å se meg i øynene. Blikket vandret oppover, på samme måten som det, frivillig eller ufrivillig, siger nedover når noen har en heftig utringning. De fleste sa ingenting, de bare kikket og tenkte sitt.

Noen få sa noe: «Har du begynt å få grått hår?», «Nå må du farge håret!», «Er du seriøs? Skal du la det grå håret vokse ut?», «Hva er det som skjer, har du gitt opp?»

Menn med gråstenk kalles distingverte. De som farger håret blir gjerne sett på som jålete. Kvinner med grått hår kalles bare gamle. Og hvis de ikke farger håret, tenker folk gjerne at de ikke bryr seg med å ta vare på utseendet.

For min del handler det ikke om å slutte med jåleri og gå helt naturell. Jeg sminker og napper og smører som før. Jeg har bare en slags idé om at det er fint å følge den naturlige utviklingen også.

Ifølge trendekspertene har jeg gjort det rette valget: «Derfor bør du la håret være grått», skriver Kvinneguiden. «15 gode grunner til å ha grått hår», skriver Min Mote. «Grått er hot», skriver Aftenposten.

Nå er de grå hårene mine blitt lengre, og har blandet seg mer naturlig med de brune. Folk har sluttet å stirre. Det er fint, men på dårlige dager kan jeg fremdeles tenke at nå bare farger jeg det igjen. Brunt, jevnt og ungdommelig.

For å stå imot henter jeg styrke i en e-post fra en kollega: «Nå er de grå hårene her, og jeg vakler. Jeg vakler. Vil ofte til frisøren, men prøver å være sterk. Du er stilig på håret, så jeg klamrer meg til at dette også kan være tøft. Jeg skulle bare si at håret ditt gir meg håp.»