Barnehjemsgutten som ble milliardær
Seks år gammel ble den danske barnehjemsgutten innlemmet i et bergensk dynasti.
Skjeløyd, nesten blind og foreldreløs. Den vesle gutten som ble født i Danmark i 1936, fikk en tøff start.
Bjarne het han og vokste opp på et barnehjem i Gentofte utenfor København under krigen. Det var mangel på alt, også kjærlighet. Barna levde i håpet om at noen snille mennesker en dag skulle hente dem og ta dem bort derfra.
Selv sto Bjarne ofte i vinduet og speidet etter det eldre ekteparet, som av og til tok ham med i parken og spanderte is og lakris. Han hadde også vært hjemme hos dem på middag.
Han var fem år da han skjønte hvem de var.
Gutten fantaserte om å bo hos det snille ekteparet, men ble alltid levert punktlig tilbake, som avtalt med bestyrerinnen på barnehjemmet.
Da Bjarne var seks år, ble livet snudd opp ned. Da han ble hentet, for godt, var det av noen helt andre.
Endene har flydd sin vei, hekkesesongen er over. Et par arbeidskarer triller andehuset over den store, velstelte plenen.
I entreen knepper Bjarne Rieber igjen den lange, blå ullfrakken og knytter et matchende skjerf i halsen. Snart reiser også han fra Hordnes.
– Det har vært vidunderlige år, sier 82-åringen og finner frem mahognistokken.
Han er på vei ut på sin daglige spasertur på prakteiendommen, som han overtok etter sine foreldre for 35 år siden.
Bak den staselige porten har den tidligere barnehjemsgutten levd skjermet med innendørs basseng, portnerbolig, gartneri, vinkjeller, skulpturpark og egen havn. Han brukte mange år på å planlegge hvordan han ville ha det.
– Jeg er perfeksjonist. Dessverre, sier han.
Nå avslutter Bjarne Rieber dette kapittelet i sitt liv. Siste uken før jul la han boligeiendommen på 60 mål i Hordnesveien ut for salg. Den er spådd å bli Bergens dyreste, og kapitalsterke interessenter fra både USA og Sveits, Oslo og Bergen er på banen.
– Denne type eiendommer finnes det svært få av. Jeg tror jeg kan si at denne muligheten ikke kommer tilbake i Bergen i vår levetid, sier megler Kenneth Aadland i Proaktiv.
Kygo har gjeldende prisrekord i Bergen. I sommer bladde artisten opp 41 millioner kroner for en villa på Hopsneset i Fana.
Sommeren 1942 ble vesle Bjarne fraktet gjennom Danmark og Sverige til Norge. Det var krig i Europa, reisen var strabasiøs. Han var underveis til sine nye foreldre. Et velstående ektepar i Bergen hadde adoptert ham.
Hun som skulle bli Bjarnes mor, var dansk, som han. Hun var vakker og velutdannet, språkmektig og atletisk.
Han som skulle bli guttens far, kunne ha en tjuaguttaktig stil og heiet høylytt på Brann, men hadde solid utdannelse fra Oxford og var en fremgangsrik forretningsmann. De bodde i en villa i Kalfaret og hadde alt man kunne drømme om.
Bortsett fra et barn.
Julidagen Tordis og Fritz C. Rieber møtte sin sønn for første gang på en hotelltrapp i Olden i Nordfjord, ble en jubeldag. Da de reiste hjem til Bergen, var de en familie på tre.
Han åpner terrassedøren og stiger ut på den fuktige plenen i svarte sko. Kilometerlange singelstier slynger seg over tomten.
Selv om han er blitt avhengig av stokk i det ulendte terrenget, holder Rieber godt tempo ned mot fjorden. Han kjenner hver kurve, alt som vokser her ute.
Rieber løfter mahognistokken og peker på et eksotisk tre. Det kinesiske urtreet har røtter tilbake til 4000 år før Kristus.
– Opprinnelig var det et fossil, som amerikanske botanikere klarte å ta ut. Min far kjøpte frøet i Hongkong.
På eiendommen vokser 4500 trær og planter fra hele verden, noen svært sjeldne. Botanikere kommer langveis fra for å ta Rieber Garden i øyesyn. Dette har vært forretningsmannens hjem og fristed.
– Ikke mange vet om dette stedet, selv om de vet at Bjarne Rieber bor på Hordnes. Dette er Norges fineste tomt, mener nå jeg. Fuglene, den deilige naturen her ute ... Dessuten er jeg veldig glad i sjøen. Det er en av grunnene til at det er vanskelig å flytte. Men det tristeste er tanken på juleselskapene, som vi alltid har hatt her ute med smått og stort. Jeg har fem barnebarn og fire oldebarn.
– Du har rett og slett ikke lyst å flytte?
– Jeg har jo ikke det. Men man må jo reise en dag ...
Han titter over brilleglassene.
– ... uansett om det blir opp eller ned. Jeg håper det blir opp.
I karpedammen er en kvinne i bronse i ferd med å legge på svøm. Hun er en av over 20 skulpturer i Rieber Garden.
– Hun var den første Yvonne og jeg kjøpte sammen. Vi så for oss at hun skulle ligge her og svømme. Jeg kjøper aldri en skulptur uten at jeg vet hvor den skal stå.
Yvonne er hans andre kone, opprinnelig polsk og 18 år yngre. De møttes på en kunstutstilling i London, hans andre hjemby. Rieber har hatt leilighet i den engelske hovedstaden siden 1961.
– Yvonne og jeg har samme interesser. Begge liker kunst og kultur, begge er glade i å reise. Nå har vi vært gift i 24 år. Hun har bodd i London siden hun var 17, og for henne var det vel aldri aktuelt å slå seg ned i Bergen. Vi bor egentlig både her og i London.
I London har ekteparet hus på fem etasjer i det fasjonable ambassadestrøket Knightbridge, men han har ingen planer om permanent adresseforandring når nye eiere overtar på Hordnes. Bjarne Rieber fortsetter som pendler.
– Når du er 82 år og har vært bergenser på din hals et langt liv, flytter du ikke til London! Jeg har en leilighet i Kalfaret, i Villa Perle, oppå gamle Hansa Bryggeri. Her har jeg familie og venner. Så er det denne byen da, som jeg av en eller annen grunn er blitt glad i. Det er egentlig utrolig.
– Hva liker du minst ved Bergen?
– Først og fremst været. Det må vi leve med. Men vi bergensere er for mye oss selv nok. Jeg tror det skyldes at man kanskje ikke har vært nok ute og sett verden fra en annen side.
Alt var myr og skog da foreldrene kjøpte tre parseller ytterst på Hordnes i 1953. Begge var glade i alt som vokste og grodde, og driftige far Fritz la store planer for et arboret i Fana.
– Ikke mange trodde at det ville la seg gjøre. Det første far gjorde, var å drenere, sier sønnen.
Fritz C. Rieber gjorde skepsisen til skamme. Han bygde drivhus, importerte eksotiske planter og frø fra hele verden, plantet og sådde. Han hadde en drøm. At Bergen skulle bli rododendronenes by.
Bjarne, enebarnet, var voksen da foreldrene flyttet inn i det hvite huset med torvtak og alt på ett plan. Selv flyttet han til Hordnes i 1983 med sin første kone og tre barn. Da hadde både Tordis og Fritz gått bort.
Med arven fulgte stort ansvar. Før jobbet en slåttekar fra april til oktober, åtte timer om dagen, fem dager i uken på den gigantiske tomten. Nå har fire robotklippere overtatt. Rieber har tre helårsansatte som tar vare på eiendommen, og liker dessuten å ta i et tak selv.
Ingen av barna hans ønsket å overta Hordnesveien.
– Jeg kan godt si at jeg hadde håpet at en av dem ville det. Samtidig forstår jeg det veldig godt. Å sette på alarmen, låse og være fri og frank må være deilig.
Nede ved fjorden låser Rieber opp den svære båtgarasjen i det moderne kaianlegget. Under taket henger en Nimbus 33. Det er bare noen uker siden han var ute i daycruiseren sist.
– Du vet, det er dette som er spesielt interessant for utenlandske kjøpere, sier Rieber og ser ut over Fanafjorden.
Det var denne veien, sjøveien, stamfaren til Rieber-slekten kom. Men det var ikke hit han skulle.
I 1817 ble en tysk åtteåring halt i land på Herdla, våt, frossen og utsultet. Han het Paul Gotlieb Rieber og var passasjer på emigrantskuten «De Zee Ploeg» sammen med foreldrene og sine fem søstre.
Skuten var på vei fra Amsterdam til Philadelphia, USA, da stormen kom. 520 mennesker var om bord. Uværet herjet i 18 dager. Utenfor den engelske kysten knakk de tre mastene.
Dramatiseringen av tragedien er en av storsatsingene på DNS til våren.
Da «Zee Ploeg» drev mot land i Øygarden, var mange om bord døde, mellom dem Pauls far. De gjenlevende ble fraktet til Bergen.
Like etter døde Pauls mor etter en dødfødsel. Søsknene Rieber var blitt foreldreløse i en fremmed by.
De ble innlosjert hos ulike bergensfamilier. Paul vokste opp som en slags adoptivsønn hos en kjøpmann på Tyskebryggen. Han ble raskt satt i hardt arbeid.
Alt som tiåring mønstret Paul på som matros, og i en periode ble han sendt tilbake til fødebyen Ebingen, sør for Stuttgart. Sju år etter forliset vendte han tilbake til Bergen. I 1839 etablerte han P.G. Rieber, et selskap som drev med handel og eddik.
Grunnlaget for en enorm familieformue var lagt.
Kapital og Finansavisen ligger fremme i den koboltblå vinterstuen med storslått utsyn til Austevoll. Fjerde generasjon Rieber har ingen planer om å pensjonere seg.
Hver morgen etter en svømmetur i motstrømsbassenget sitt, drar 82-åringen til sitt standsmessige kontor i Kalfarveien.
– Jeg har venner på samme alder som bare sitter hjemme, uten å ta initiativ. De ser knapt nok nyheter. Man må ta tak i seg selv, være med på noe. Ellers blir alderdommen trist.
Etterkommerne til Paul G. Rieber har vært dyktige forretningsfolk. De bygde et imperium på industri, byggevarer og mat.
Fritz C. Rieber var toppsjef i 50 år og utviklet Rieber & Søn til et internasjonalt konsern med hovedvekt på næringsmidler. Toro-fabrikken ble etablert i 1948.
Da Fritz døde 30 år senere, var det sønnens tur. Han var forberedt. Bjarne Rieber hadde studert økonomi, finans og bedriftsledelse i USA og Sveits.
– Jeg hadde alltid blitt stilt fritt, og holdt på å bli i Amerika da jeg fikk tilbud om en jobb der. Men jeg var enebarn. Jeg følte jeg at jeg måtte komme meg hjem til Bergen.
Da Rieber & Søn feiret 150 år, skjenket selskapet en gave til byen. Hver vår og sommer blomstrer 10.000 rododendronbusker langs innfartsårene til Bergen.
Drømmen til Fritz C. Rieber gikk i oppfyllelse.
Han var far til tre da han overtok som styreleder og direktør i familieselskapet. Først kom sønnene Ulf og Fritz.
Han og Anne, hans første kone, ønsket seg et barn til, en pike. Begge hadde reist mye i Østen, hun som flyvertinne, han som forretningsmann, og sett så mange barn i nød og fattigdom.
De bestemte seg å gjøre som Tordis og Fritz. De ville adoptere.
I 1971 dro han, som aldri hadde skiftet en bleie, alene til Korea for å hente Marianne på to og et halvt år. Hun veide bare åtte kilo, snakket som en foss på koreansk og hadde ennå ikke lært å gå.
Den nye pappaen løftet henne opp på armen. Hun knyttet seg til ham fra første stund. Marianne nektet rett og slett å slippe ham av syne.
Hjemturen ble lang. På flyet kunne han ikke engang overlate henne til flyvertinnene for å gå på toalettet, uten at hun skrek som en stukket gris. Han tok henne med, satte henne i vasken.
I fjor var Marianne Mangschou Rieber oppført som den nest rikeste kvinnen i Bergen med en formue på 754 millioner kroner. Broren Fritz var byens sjette rikeste person med en formue på over 986 millioner.
I 2012 var Rieber & Søn historie. Familien solgte selskapet til Orkla for vel seks milliarder kroner.
Store deler av verdiene ble lagt inn i Atlantis Vest. Familieselskapet, som eldstesønnen Fritz styrer, hadde en bokført verdi på nær 2,4 milliarder kroner ved utgangen av 2017, ifølge Dagens Næringsliv. Pengene er investert i ulike selskaper, hovedsakelig shipping, teknologi og finans.
Selv er rause Rieber blitt eks-milliardær. Han har overført store verdier til etterslekten og donert nærmere 100 millioner kroner til kunstneriske institusjoner som Festspillene i Bergen og Harmonien, Kode og Risør kammermusikkfestival.
Gleden ved å dele med andre kommer også vanskeligstilte barn og unge i London til gode. I snart ti år har ekteparet Rieber finansiert en slags kulturskole i The Royal Opera.
– Barna kommer så å si fra slummen og har ingenting å gjøre på fritiden. I operaen blir de aktivisert med ballet, musikk og opera. For Yvonne og meg er det viktig ikke bare å gi penger, men følge de unge opp og delta på samlinger. Mange kjenner oss godt gjennom mange år. «Hey, Bjarne», sier barna når jeg kommer. Nylig spilte 23 av «våre barn» i operaen «Hans og Grete» på hovedscenen, sier Rieber, synlig stolt.
Også organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og SOS Barnebyer nyter godt av Riebers overflod.
– Jeg vet ikke hvor mange tusen jerrykanner jeg har betalt for, kommer det.
– Jerrykanner?
– Ja, bensinkanner, slik at man kan fly inn i jungelen i Afrika og hente ut barn som trenger medisinsk behandling.
– Er det barnehjemsgutten i deg som gjør dette?
– Min bakgrunn preger meg, åpenbart. Når jeg som forretningsmann kom til byer som Bombay, Calcutta og Hongkong, tok jeg kontakt med lokale prester og bad dem vise meg rundt. Fattigdommen og sulten sto i grell kontrast til hvordan vi lever her oppe i nord. Den gangen var jeg rimelig naiv og tenkte «dette må vi klare å få orden på». Det har vi til dags dato ikke klart. Senest ved utdelingen av årets fredspris så vi den fornedrelsen barn og kvinner blir utsatt for.
– Du er en svært rik mann. Hva tar du deg selv råd til?
– Mye som forhåpentligvis også andre har glede av. Å få Edward Gardener, en av verdens ypperste dirigenter, til Bergen, gleder meg utrolig. Han har brakt Harmonien opp enda ett nivå. Det er spennende å ha et orkester i verdensklasse i en liten by.
– Hva koster en sjefdirigent?
– Det er dyrt! Noen millioner i året ganger så mange år som han blir værende, svarer Rieber.
Møbler, bilder, alt i stuen er håndplukket. Bjarne Rieber har utpreget estetisk sans. En av hans store lidenskaper er Nøstetangen-glass, som han har samlet siden 1970-tallet. Han har slitt for hvert glass, pløyd auksjonskataloger, avertert i danske aviser.
– De fleste samlinger er små. Denne er stor med 60 glass og pokaler. Det eldste glasset er fra 1720-tallet.
– Tar du samlingen med til Villa Perle?
Han rister på hodet. Han tar heller ikke med seg det svære, persiske jaktteppet under sofagruppen. Rieber kjøpte teppet, som er dekorert med dådyr, fugl og hjort, fra boet til skipsreder Hilmar Reksten i 1992.
Året etter bygde han sommerstuen – til teppet.
– Hva kostet teppet?
– Jeg husker ikke. Hvorfor er dere så opptatt av hva ting koster, spør Rieber og ser oppriktig forundret ut.
– For noen ligger kanskje en årslønn under stuebordet?
– Flere årslønner, korrigerer han tørt.
Også i klesveien er han stilsikker. Den mellomblå ullgenseren under blazeren harmonerer med tørklene i hals og brystlomme. Da seksåringen ble innlemmet i Rieber-dynastiet, måtte han lære å kle seg.
– Jeg gikk med sløyfe hver bidige dag i skoletiden. Det ble naturlig. På handelsgym gikk vi i blå blazer, grå bukser, slips eller sløyfe. Selv gikk jeg alltid med tversover.
Bergensborgerskapets diskret sjarme og dannelse kommer trolig godt med i Buckingham Palace. Senest i høst var Yvonne og Bjarne Rieber på slottskonsert hos sin venn, den britiske tronarvingen.
Vennskapet med prins Charles begynte på 1980-tallet, da Yvonne Rieber satt i styret i Røde Kors i London. Hun engasjerte seg i kampen mot AIDS og dro til Afrika, sammen med blant andre kronprinsen.
– Siden holdt de kontakten, og vi er blitt omgangsvenner. Hver jul utveksler min kone syltetøy fra Hordnes, en selvlaget kombinasjon av bringebær, blåbær og solbær, og får nydelig marmelade tilbake, laget på Highgrove, den private residensen til prins Charles.
– Hva slags type er han?
– Gentlemann til fingerspissene, jovial, lett å snakke med. Smilet og latteren sitter løst. Prinsen er også veldig kunnskapsrik og velorientert. Han er en interessant samtalepartner.
– Har han vært på Hordnes?
– Nei, men vi møtte ham og konen Camilla i Bergen i 2012, da de var på offisielt oppdrag. Regnet høljet så inn i granskauen ned. Det var helt forferdelig.
Under lysekronen i spisestuen er det dekket til herremiddag. Kortklubben kommer i kveld. Før de tar frem kortstokken, får kameratene servert hummersuppe, dyrefilet og karamellpudding, omgitt av originale Edvard Munch-trykk på alle vegger.
De tar han bestemt med seg når han reiser.
De gamle vennene er viktige for Rieber. På hotelltrappen i Olden i 1942, like før seksåringen ble presentert for sine foreldre, møtte han en tre år eldre gutt fra Bergen. Jan Einar Greve, i dag høyesterettsadvokat, ferierte også på Hotel Yris med familien. Siden har de vært bestevenner.
Rieber er fremdeles aktiv i Flintstone, kjegleklubben han stiftet i 1962. Laget slår kjegler mot andre klubber i den bergenske erkeherreklubben Den gode hensigt i Logen, der de også møtes til kaffe hver onsdag.
– Dessverre blir det mye sykdomsprat i vår alder. Når gamle venner samles, pleier jeg å si at vi kan snakke om sykdom i 15 minutter. Deretter er det tabu, sier Rieber myndig.
– Når du ser tilbake, synes du selv at du har levd et privilegert liv?
– Ja. Jeg har levd et godt liv og ser tilbake med stor glede. Noen helsemessige utfordringer har det vært. De siste ti årene har jeg fått hjertetrøbbel og pacemaker, og skulle nok tatt det mer med ro. På den annen side er det å gjøre det jeg har lyst til og synes er spennende, noe av livsgnisten min.
– Hva skal du ha for eiendommen i Hordnesveien?
– Jeg vet at dere er så opptatt av prisen, men den er helt avhengig av hva vi selger. Om skulpturene utendørs skal inngå i prisen, om møbler og antikviteter skal følge med, og så videre. Det kommer an på kjøperen, også.
– Du frigjør mye kapital med salget. Hva skal du gjøre med alle pengene?
– Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lever, og det er kanskje like godt. Jeg spiser mine tre måltider om dagen og nyter min vin. Mer kan jeg ikke gjøre.
Når barnehjemsgutten som ble milliardær, tenker tilbake på sine første leveår i Danmark, er det først og fremst krigen han husker.
– Vi ble stadig vekk skremt av tyskere som kom for å se om noen hadde gjemt seg på barnehjemmet. Klikkingen fra støvlene, bajonettene ... det skremte livet av en liten gutt. Jeg husker det veldig godt. Følelsen sitter i. Selv så mange år etterpå har jeg problemer med å gjøre forretninger med tyskere.
– Prøvde du noen gang å ta kontakt med din biologiske familie?
– Nei, jeg hadde det så godt at jeg så ingen grunn til å prøve å finne mine danske røtter. Røttene mine var her, hos min mor og far i Norge. Jeg fikk mye kjærlighet av mine foreldre.
Men han har aldri glemt det eldre paret, som innimellom hentet ham på barnehjemmet og tok ham med. Da han flyttet til Norge, kom det danske ekteparet på besøk til familien Rieber.
Sønnen i huset spurte aldri, men visste hvem de var. De var hans mormor og morfar.
Kilder: «Til hjelp for andre i 40 år» av Jørn Lekve, Store norske leksikon, BT og mediearkivet Retriever.
