Politi og røver

Ronny René Nielsen fra Olsvik var en dyktig politimann. Han jobbet som livvakt i Kosovo og vaktleder i Nokas-saken. I 2004 gikk han rett på en bar i Oslo og kjøpte kokain. 29. desember 2012 er det ett år siden han ble rusfri.

Kapittel 1: Politi og røver

Han nådde bunnen i julen i fjor, orket ikke mer og ba endelig om hjelp. Noe måtte skje – om Ronny René Nielsen skulle få oppleve å bli 42 år.

En utilsiktet overdose av stoffet GHB, blandet med piller, hadde nær tatt livet av ham et par måneder før jul. Nå holdt det på å gå galt igjen.

« Takk for en kjempe koselig Julaften vennen min. klem fra mamma».

Hilsenen ble skrevet på Ronnys Facebook-vegg 2. juledag 2011. Dagen etter ble han vekket fra GHB- og pillerus enda en gang. Det var mannen han delte bad med i leiligheten i Vaskerelven som ville ham noe. Ronny var fylt av aggresjon, noe som er vanlig etter GHB-rus. Han så et øyeblikk på knivene som sto på kjøkkenbordet.

I stedet ringte Ronny moren. Han spurte henne om å få komme. Moren tok kontakt med Bergen legevakt. Rusakutten kunne ta imot ham. De hadde sengeplass, men bare i 48 timer til akutt avrusning og undersøkelse.

Ronnys søster Anita ringte legevakten. De to er født i samme år og sto sammen gjennom oppveksten. Anita hadde lenge savnet den Ronny hun kjente, som hun delte tårer og lo med. Nå var hun redd for å miste det som var igjen av ham.

Broren sov mye og var nedkjørt, fysisk og psykisk, fikk Anita beskjed om da hun ringte. Ronny var klar på at han fortsatt ønsket hjelp, fortalte de. Hun fikk inntrykk av at broren nå var høyt prioritert, og at de ville hjelpe ham med videre behandlingsplass. Hun sto på Rema 1000 med handleposer i hendene da Ronny ringte, to dager etter han ble innlagt. Ronny fortalte at han måtte ut, de hadde ikke lenger plass til ham.

– Hva mener du, ikke plass, hva skjer da? spurte Anita.

– Hva tror du?

Som guttunge var Ronny René Nielsen et skolelys og aktiv i idrett. Familien bodde ulike steder; Vadmyra, Lyngfaret, Brønndalen og Fæsteråsen. Ronnys far flyttet ut da han var to år gammel, siden ble det normalt at de ikke hadde kontakt. Stefaren, som han kaller pappa, jobbet som selger og reiste en del, og moren hadde også sitt å stri med.

Ronny var mye hos farmor og farfar i Fyllingsdalen. Besteforeldrene sto ham nær, dit var det godt å komme, spesielt når det var festing hjemme, noe Ronny og søsteren minnes det ofte var.

Han manglet aldri noe materielt i oppveksten. Ronny drev med fotball og svømming og busset selv til og fra treninger i 10-årsalderen. Han lærte å ta ansvar, men savnet riktignok å bli kjørt og fulgt opp på kamper og treninger, at noen sto på sidelinjen og heiet og trøstet.

Men ros vanket det, og han minnes han fikk betalt for gode karakterer på skolen og mål på fotballbanen. Han ble kalt en streber, og var en streber. Og han likte det.