Da slutten nærmet seg, ville Elina selge skolesekken sin på finn.no. Hun trengte pengene.
- Denne saken ble publisert i Bergens Tidendes papiravis julaften 2007. Den er ikke tidligere publisert på bt.no.
– Jeg synes jeg har hatt et godt liv. Det ble bare litt kort.
Elina sitter, delvis ligger, i en grå sofa hjemme i Starefossveien. Under hodetørkleet har hun et tynt teppe av lyseblondt hår. Det er to dager til julaften og elleve måneder siden hun la ut på skituren på Fløyen.
I den første bakken klaget Elina over smerter i ankelen. Den hadde vært litt vond noen uker, men nå var den så ille at hun fikk problemer med å ploge ned til Knatten.
– Sannsynligvis bare en betennelse, eller så er det noe alvorlig og veldig, veldig sjeldent, sa legen mens han tankefullt kjente litt på pasientens lyse fletter.
Noen uker senere var håret borte og Elina ferdig med de tre første av i alt 18 cellegiftkurer.
Det er to dager til julaften og Elina har nettopp fått beskjed om at kreften har spredt seg til lungene. Hun har bare tre måneder igjen å leve. Mer enn nok tid til å gi andre barn et bedre liv.
På kjøkkenbordet står mel, sukker og kakao. Elina triller bort i rullestolen hun fikk da legene fjernet svulsten i beinet. Hun veier opp ingrediensene og rører dem sammen i en metallbolle. Muffins baker hun ikke lenger. Sjokoladekaken selger mye bedre.
– Jeg tror det er lurt å si at folk kan betale så mye de vil. Da får jeg inn mange flere penger.
Hun har på seg yndlingsplagget sitt, en stripet strikkejakke i pastellfarger. Den er én av tre eiendeler Elina har bestemt at ikke skal kastes, selges eller gis bort. De andre to er bunaden og Ole Brumm-sengetøyet.
Når sjokoladekaken er pyntet, drar Elina til fetterens kiosk i Strandgaten. Hun setter kaken på et lite bord sammen med salgsplakaten. Så blir hun kjørt hjem. Noen timer senere er hun tilbake for å hente pengene. Hun putter mynter og sedler i boksen sin, justerer regnskapet og titter fornøyd på bunnlinjen.
I morgen skal hun bake en ny kake. Ikke en dag må gå tapt.
– Nå tror jeg den siste dagen snart er her, sier Elina tidlig på morgenen 24. mars 2005.
Tre døgn senere er hun borte. Elina Veidung Johnson blir bare 10 år. Hjemme på rommet hennes står en boks med penger.
Den skal det snart komme mer i. Mye mer.
Tre år etter Elinas død kommer pengene til nytte. Tolv foreldreløse barn i den indiske byen Pondicherry får et sted å bo.
Den nye hjemmet deres heter «Elinas hus».
Solveig Hauge slumrer mens bussen tråkler seg frem i den glovarme januarnatten. Turen fra Bangalore gjennom den indiske landsbygden tar mer enn seks timer. I bagasjen har sykepleieren fra Bergen gaver og mer enn 10.000 norske kroner.
Når hun kommer frem til havnebyen Pondicherry på østkysten, drar Solveig Hauge på handletur.
Hun kjøper skriveblokker, limstifter, sengetøy og klær. Prisene er lave, og Hauge kan kunsten å prute.
Når pengene er brukt, har de 57 barna i SOS-barnebyers midlertidige anlegg fått to sett med klær hver. De som til nå har gått barbent, kan sette føttene i nye sko.
Solveig Hauge får omvisning på byggeplassen som få måneder senere skal bli en barneby med aktivitetsbygg, medisinsk senter, barnehage og 15 bolighus. Barna som skal flytte inn, ble alle rammet av tsunamien julen 2004. Nå skal de både få nye hjem og nye mødre som skal bo sammen med dem.
Solveig Hauge får møte SOS-mødrene. Hun forteller hvem hun er og hvorfor hun har reist den lange veien til Pondicherry. Så viser hun frem bildene og sier:
– Her er Elina.
Det navnet vil snart gå inn i dagligtalen blant beboerne i barnebyen.
Påskeaften to år tidligere, natt til 27. mars 2005, ønsket Solveig Hauge den unge pasienten sin god natt for siste gang. Da Elina sovnet inn på Barneklinikken, hadde hun hatt kreftdiagnosene i 14 måneder. I begynnelsen mente legene hun hadde 80 prosent sjanse for å overleve. Elleve måneder senere kom spredningen. Like etter ga legene opp. Det var da Elina gikk til aksjon.
Helt siden 2. juledag hadde hun grublet og snakket om alle barna som døde under tsunamien i Sørøst-Asia. Da favorittsykepleier Solveig dro til Calcutta for å jobbe ved et av Mor Teresas barnehjem, fikk Elina jevnlige rapporter over nettet.
Sterkt redusert av medisiner og sykdom, bestemte Elina seg for å bruke all sin tid på å hjelpe andre barn. Kakebakingen ble nesten et daglig ritual, og enten hun var hjemme eller på sykehuset, tegnet hun kort eller perlet smykker og armbånd.
Alt sammen ble solgt. Venner og kjente kjøpte mye, men da ryktet om aksjonen spredte seg, kom også bestillingene. Elina bakte både til bursdager og klubbmøter. Hun solgte også kaker i fetterens kiosk og i korridoren på tantens arbeidsplass.
Pengene skulle gå til SOS-barnebyer. Elina kjente organisasjonen fordi hun i flere år hadde hatt et jevngammelt fadderbarn i Uruguay. Og selv om hun nå samlet inn penger til andre, glemte Elina på ingen måte fadderbarnet.
– Jeg vet jo at dere vil ta dere av Petter og Jørgen (brødrene red.anm.), så jeg vil tenke på Victoria Elisabeth. Hun skal få alle pengene på sparekontoen min, sa Elina til foreldrene.
Etter begravelsen ble det etter Elinas ønske servert marsipankake med bilde av Ole Brumm, Nasse Nøff og Tussi.
«Farvel fra Elina. Vi sees igjen», sto det på kaken. I originalteksten var ordet «snart» også med, men dette fjernet hun etter nærmere ettertanke.
Da Bård og Cathrine Johnson Veidung rykket inn dødsannonsen, ønsket de heller bidrag til datterens innsamlingsaksjon enn blomsterhilsener til hjemmet. Responsen var formidabel.
I tiden etter begravelsen fikk familien et skred av gaver fra fjern og nær. Venner og klassekamerater gjorde som Elina, bakte kaker og samlet inn penger. Inspirert av sin avdøde venninne, startet de små innsamlingsaksjoner til inntekt for trengende barn. Haukeland skolekor holdt støttekonsert, og Elinas medelever på SFO arrangerte kafé.
– Svært mange ønsket å gjøre noe meningsfullt oppi det meningsløse. Det varmet i en vanskelig tid, sier Bård Veidung og Cathrine Johnson Veidung.
Da familien til slutt talte pengene Elina hadde samlet inn og plusset på alt de hadde fått fra andre, hadde de nær 200.000 kroner.
Det var tid for å kontakte SOS-barnebyer.
Like over nyttår setter Bård og Cathrine Johnson Veidung seg på flyet til India sammen med sønnene Petter (10) og Jørgen (8). Onsdag 9. januar er det offisiell åpning av SOS-barnebyen i Pondicherry. Her skal 150 barn bo sammen med de nye mødrene sine. De fleste barna mistet enten en eller begge foreldrene under tsunamien.
Både forsamlingslokalene og de 15 bolighusene er bygget i grå stein. Ett av dem er finansiert takket være en 10 år gammel jente fra Bergen. Huset er derfor oppkalt etter henne. På veggen henger et skilt. Der står det «Elinas hus».
Når familien kommer til Pondicherry, vil de møte åtte barn som skal bo i huset til de er myndige og har fått utdannelse. De heter: Suba, Roba, Roslin, Augustin Raj, Roslin Mary, Mary Stella, Premkumar og Snega Marie. Den eldste er 15 år gammel. De yngste bare fem.
Selv om Elinas familie ikke har møtt barna før, har de fått en hilsen fra dem. Den brakte sykepleier Solveig Hauge med hjem fra sin reise.
– De trenger ikke være lei seg lenger. Vi skal be for dem og Elina. Foreldrene må tenke på at de nå har fått mange barn her i India.
Kilder: Intervju med Elinas foreldre, sykepleier Solveig Hauge og Camilla Delbekk i SOS-barnebyer. I tillegg familiens notater og bilder fra Elinas sykdomsperiode.
