Premieren i Paris nylig bød imidlertid på uventede utfordringer. Det begynte med et lite skadedyr.
Caroline Wettergreen sitter i en lilla og svart stol og blir sminket. Hun er omgitt av påkledere og sminkører.
På bordet foran henne står det en salatbolle og et halvt apotek.
– De siste ukene har vært tøffe, sier hun.
Bergenseren har en av hovedrollene i den siste oppsetningen på den franske nasjonaloperaen i Paris. Ansiktet hennes skinner fra en storskjerm på utsiden av bygget. Noen meter unna står den 47 meter høye Julisøylen og lyser opp på Bastille-plassen.
På innsiden av bygget kommer det sprakende lyder fra en høyttaler.
– Can Caroline Wettergreen please come to the stage, sier en fransk mannestemme med aksent.
Det er straks premiere på «Cendrillon», som er «Askepott» på fransk, og nå skal de ha den første skikkelige prøven med kostymer og full pakke. Men hvis det er én ting som er krise for en operasanger som henne, så er det stemmeproblemer. Dersom hun ikke kan opptre, mister hun all inntekt.
Så for sikkerhets skyld fikk Wettergreen nylig halsbetennelse.
Men det er ikke halsen som har skapt størst problemer for henne i det siste. En kveld dukket det opp et lite vesen i leiligheten hennes midt i Paris.
– Den hoppet liksom ned på notepapiret mitt mens jeg satt og jobbet. Først var det nesten litt artig, men det varte ikke lenge, forteller hun.
Caroline Wettergreen kommer fra Nesttun i Fana. Som 14-åring ble hun i et TV-intervju spurt om hva hun likte best med å synge. Hun svarte at det aller beste var applausen da hun var ferdig.
– Du var ærlig?
– Ja, men jeg klarte å legge til at applaus er respons på at du har gjort noe bra. Det finnes sangere som er så avhengige av dette livet – av applausen – at de holder på til de er langt over 80. Det kommer ikke til å skje med meg, sier 37-åringen.
Da Wettergreen var ferdig utdannet ved Operahøgskolen i Oslo, fikk hun applaus, men ikke på de stedene hun hadde sett for seg. Hun måtte ofte arrangere sine egne konserter for å få inn penger. Men i 2015 hadde hun en rolle i distriktsoperaen i Kristiansund.
I salen på Nordmøre satt det tilfeldigvis en mann med kontakter. Han ordnet et møte med en internasjonal agent, og hun fikk lov til å prøvesynge ved operahuset Komiche Oper i Berlin.
Hun fikk rollen. Og i salen i Berlin satt det enda en imponert mann med stor kontaktliste på telefonen.
– Han hadde ansvar for å finne sangere til mange store, europeiske operahus. Jeg gikk nesten over natten fra å arrangere mine egne konserter og synge på norske distriktsoperaer, til å opptre i Berlin og på de store europeiske scenene, sier Wettergreen.
Og nå er hun altså i Paris. En dag før den store prøven i operaen treffer vi Wettergreen ved Place de la République litt nordøst i den franske hovedstaden. Det pøser ned og hun har en grå paraply med bilde av Triumfbuen og Eiffeltårnet over hodet.
– Jeg ser litt ut som en turist på helgetur med denne paraplyen. Og akkurat nå kunne jeg nesten ønske det var det jeg var.
De siste dagene har hun nemlig lett etter et nytt sted å bo i Paris. Hun har flyttet fra hotell til hotell.
For noe hoppet altså ned på Wettergreens noteark da hun satt og jobbet.
– Hva var det?
– Det var en loppe, en stor en. Og det viste seg at leiligheten var full av lopper.
Loppene kom fra en hund som hadde bodd i leiligheten – det var altså hundelopper.
– Det har vært en veldig varm høst her, og både lopper og veggdyr elsker varme. De har hatt gode tider, sier hun, og bryter ut i en galgenhumoristisk latter.
Wettergreen våknet opp en morgen full av loppebitt. Hun flyttet ut av leiligheten slik at den kunne desinfiseres. Men da hun flyttet inn igjen, var hundeloppene der fortsatt.
Hun fikk en allergisk reaksjon av bittene.
Hun forlot leiligheten og alle tingene sine. Men nå har hun kanskje fått tak i et nytt sted å bo.
Telefonen ringer, og noen minutter senere forteller en oppgitt Wettergreen at hun må hente nøklene til leiligheten på andre siden av byen.
Vi hopper inn i en taxi.
Wettergreen er koloratursopran. Det betyr enkelt forklart at hun kan synge usedvanlig høyt og lyst. Internasjonalt er hun blitt kjent som spesialist på rollen Nattens dronning fra Mozarts «Tryllefløyten», der hun synger et av de mest kjente partiene i operaens historie.
Hun har hatt rollen i blant annet Berlin, London og på det prestisjetunge operahuset Glyndebourne.
I avisen Financial Times skrev en anmelder at Wettergreen hadde en av de beste topptonene han hadde hørt.
– Jeg føler meg litt ferdig med den rollen, jeg har ikke lyst til å bli hun som bare er Nattens dronning. Det er veldig sterke forventninger knyttet til rollen, hvis du avviker litt kan det blir bråk, sier Wettergreen.
– Hvordan da?
– Altså, hvis en popsanger spiller inn en coverlåt, vil vi høre hennes versjon av låten. Hun tolker den, og det blir som et nytt kunstverk. Slik er det ikke med Nattens dronning. Du bruker så klart deg selv, men du må ikke avvike for mye fra folks forventninger – da blir det bråk!
Hun forteller om da hun var Nattens dronning her i Paris.
– Folk buet etterpå!
– Hæ?
– Ja, det er helt sant. Men franskmenn er notoriske, de nøler ikke med å si fra.
Vi sitter i en taxi på vei gjennom et tungt trafikkert Paris. Sjåføren er sånn passe blid. Wettergreen forteller om da hun ble spurt om å være med på en techno-plate, men takket nei. Om årene på musikklinjen på Langhaugen.
Og hun forteller at loppene antakelig har flyttet inn i kåpen hun har på seg. Så går hun for å hente nøkkelen til sin nye leilighet.
Dagen etterpå dirrer det nesten i vinduene i garderoben inne på operaen i Paris. Wettergreen varmer opp stemmen før den første store prøven.
– Det krever litt mer av meg å komme opp på de ekstremt lyse tonene nå. Men det vanskeligste i denne rollen er en overgang der jeg skal lande på en tone som er litt utfordrende for stemmen min. Jeg er alltid litt usikker på hvordan jeg skal komme meg dit.
Det er litt garderobeforvirring backstage på Opéra Bastille. For noen dager siden hang det et adgang forbudt-skilt over døren, garderoben skulle desinfiseres.
Nå er det litt uklart om loppene er der eller ikke.
Wettergreen gjør ellers hva hun kan for å unngå andre organismer som kan påvirke helsen.
– Jeg kan nok virke paranoid, men det er ikke så rart at jeg er nøye.
Når Wettergreen har en rolle i Paris, Berlin, Wien eller hvor det skulle være, får hun ett honorar for hele forestillingen, inkludert prøvetiden.
– Hvis jeg blir syk en uke med flere forestillinger, har jeg et alvorlig problem. Hvis jeg bare trekker meg fra én av dem, får jeg ikke betalt. Selv om jeg har vært med på prøver i fire uker, sier hun.
Hvis hun blir syk, får hun altså ikke en eneste euro. Hun får ikke en krone.
Men nå er det på tide å komme seg på scenen. Wettergreen går gjennom gangene ikledd sølvkrone og rosa kjole mens hun spiser en gul banan. Hun spiller den gode feen i denne «Askepott»-oppsetningen. På mange av de 2745 setene i hovedsalen sitter folk og følger nøye med. På et av dem sitter en fyr i smoking og sover.
En dør åpner seg på scenen, og en Wettergreen omgitt av glitter begynner å vifte med tryllestaven.
Etter prøven skal vi egentlig møte Wettergreen igjen, blant annet for å ta litt flere bilder. Men hun føler seg ikke helt representabel.
– Jeg fikk plutselig mulighet til å fryse kåpen og klærne mine, for å bli kvitt resten av loppene. Så det måtte jeg bare takke ja til. Det eneste er at jeg ikke har noe å ha på meg, sier hun.
Noen dager senere ringer vi Wettergreen for å høre hvordan det gikk på selve premieren – hvordan stemmen fungerte når det satt over 2000 sånn passe blide franskmenn i salen.
Ble det buing?
– Jeg er ikke så glad i premierer. Det blir lagt så mye vekt på dem, og jeg er nervøs for at alt sitter. Og denne gangen kan vi trygt si at oppladningen ikke har vært helt optimal, sier Wettergreen.
Men til tross for både infeksjon i halsen og hundelopper, ble det applaus – ikke buing.
Etter at hun er ferdig i Paris går turen til München og «Tryllefløyten». På nyåret er det tilbake til Paris før turen går til Wien.
– Selv om dette livet koster, så tenker jeg ofte på hvor utrolig det er at jeg er her. Jeg møter folk jeg har sett opp til over en kaffe i kantinen. Jeg blir rørt av å snakke om det, sier Wettergreen.
